Åpenhetsloven handler om risikostyring – ikke compliance

I forrige uke varslet Forbrukertilsynet strengere sanksjoner mot selskaper som ikke etterlever åpenhetsloven. Det vil få mange virksomheter til å skjerpe seg. Men det er ikke det som er poenget. Det er ikke frykten for sanksjoner som bør drive arbeidet – det er forretningsrisikoen.

Åpenhetsloven krever at større bedrifter i Norge gjennomfører aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, både internt i egen virksomhet og ikke minst i leverandørkjeden. I praksis betyr det at selskaper må kartlegge hvor de har risiko, prioritere de mest alvorlige forholdene og iverksette tiltak.

Dette er ikke compliance. Det er risikostyring. Likevel behandles loven fortsatt av mange som en ren rapporteringsøvelse: Et dokument som skal publiseres én gang i året, for så å legges i skuffen. 

Smart? Neppe. 

I dagens stadig mer urolige verdensbilde får mange virksomheter merke at de har store sårbarheter i verdikjeden sin, som kan være forretningskritiske. Vi ser for eksempel at krigen i Midtøsten påvirker globale handelsruter og dette i kombinasjon med stadig økende geopolitisk spenning og handelskonflikter skaper usikkerhet i tilgang på varer. Samtidig ser vi at ekstremvær rammer produksjon og logistikk.

Det er her åpenhetsloven faktisk er nyttig. Virksomheter som jobber risikobasert med aktsomhetsvurderinger, får konkret og praktisk innsikt i hvor de er eksponert. Når denne typen innsikt supplerer virksomhetens bredere risikoforståelse går redegjørelsen fra å være merarbeid til å gi merverdi. 

Dette kan for eksempel handle om å avdekke risiko for brudd på menneskerettigheter hos leverandører i Kina eller Sørøst-Asia – før det blir en mediesak. Eller om å identifisere kritisk avhengighet til enkeltleverandører i utsatte regioner – før leveranser stopper opp. Kort sagt, det handler om å forstå hvilke leverandører som faktisk er forretningskritiske, og hvilke som kan eller bør erstattes. 

Bedrifter som bruker åpenhetsloven som et strategisk verktøy får et godt beslutningsgrunnlag for fremtidig verdiskaping. Til tross for at ansvaret for åpenhetsloven ofte er delegert til bærekraftsteamet handler ikke dette om bærekraft i tradisjonell forstand. Det handler om operasjonell og finansiell risiko for virksomheten. 

Samtidig ser vi en tydelig utvikling i hvordan bærekraftsarbeid forstås. Færre virksomheter vil fremover være direkte rapporteringspliktige. Men langt flere vil måtte forholde seg til krav fra kunder, investorer og finansmarkedet.

Det betyr én ting: Flere bør jobbe med dette – selv om færre må.

For i kjernen handler ikke bærekraftsarbeid om rapportering. Det handler om å forstå påvirkning, risiko og – ikke minst – muligheter. Muligheter til å styrke konkurransekraft, sikre tilgang på kapital og bygge en forretningsmodell som tåler en mer uforutsigbar verden og et grønt skifte.

De som fortsetter å behandle åpenhetsloven og andre bærekraftskrav som ren compliance, vil henge etter. De som derimot bruker den til å forstå og styre risiko, vil stå sterkere – både operasjonelt og kommersielt.