– Må våge å velge løsninger som er 80 prosent godt nok

Opprustningen i Europa gir forsvarsindustrien en vekstmulighet få bransjer har sett maken til på lenge. Men for økonomiledere er ikke regnestykket så enkelt som at økte forsvarsbudsjetter automatisk gir gode investeringer.

Jan Henry Fosse i EY-Parthenon peker i Ø24-podden særlig på tre utfordringer når industrien nå skal bygge kapasitet i høyt tempo: Tilgang på kapital, gjennomføringsrisiko og usikkerheten om hvordan markedet faktisk ser ut når investeringene er ferdige.

– Vi legger mye kapital inn i en oppbyggingsperiode nå. Men det store spørsmålet er hva som skjer om fem eller ti år. Hvis vi bygger kapasitet som bidrar til avskrekking og fred, hvordan ser markedet ut når vi har investert, bygget kapasiteten og begynt å levere? Det må løses i samspill mellom flere aktører (industri, kapital og stater), sier Fosse.

Kapitalen må treffe riktig

Fosse mener de største forsvarsaktørene normalt vil ha relativt god tilgang på finansiering. Utfordringen er større lenger ned i verdikjeden, der mindre teknologiselskaper og underleverandører skal vokse raskt samtidig som risikoen fortsatt er høy.

– Tilgang på riktig kapital til rett tid er en sentral problemstilling. For de store flaggskipene er ikke det nødvendigvis den største utfordringen, men lenger ned i økosystemet kan det være krevende å finne kapital som er villig til å ta risiko på riktig måte.

Selskapene må finansiere kapasitetsbygging før den langsiktige etterspørselen er sikker, samtidig som de må unngå å binde selskapet til et kostnadsnivå som blir vanskelig å forsvare dersom markedet kjølner senere.

Hastighet øker gjennomføringsrisikoen

Den andre store forskjellen fra mer ordinære investeringssykluser er tiden. Forsvarsindustrien skal ikke bare vokse. Den skal vokse raskt, i en verdikjede med mange aktører som samtidig må øke sin kapasitet.

– Det er ikke bare å si at om to eller tre år skal vi ha realisert en produksjon. Vi skal håndtere risikoen ved å gjøre det veldig raskt, samtidig som vi skal ha kontroll og effekt, sier Fosse.

For økonomifunksjonen betyr det at investeringsoppfølging ikke bare kan handle om budsjettavvik og prosjektkostnader. Leverandørkapasitet, milepæler og tid til faktisk leveranse blir like viktige styringsparametere.

Fosse mener derfor også at innkjøpene må organiseres annerledes enn når tidspresset er lavere.

– Våge å velge 80 prosent

Et av de skarpeste poengene hans er at jakt på den perfekte løsningen kan bli dyrere enn å akseptere en løsning som er god nok nå. Han viser til spennet mellom kostnad, kvalitet, effektivitet og hastighet. Alle fire hensyn kan ikke alltid maksimeres samtidig.

– Da må man kanskje ta ned kompleksiteten, gjøre mindre kjøp, ha flere milepæler og fokusere på godt nok. Vi må våge å gå for en del 80-prosentløsninger på kort sikt, fordi 100-prosentløsningen om ti år, inkludert forsinkelser, ikke gir effekten vi trenger nå, sier Fosse.

Det bryter med mye tradisjonell investeringslogikk, der store anskaffelser utredes lenge for å redusere risikoen før beslutningen tas. Fosse mener den nye situasjonen krever at risiko i større grad håndteres gjennom porteføljer, mindre investeringer og muligheten til å korrigere kursen underveis.

Noen investeringer må få lov til å feile

Han trekker en direkte parallell til hvordan privat næringsliv investerer.

– En privat bedrift gjør en rekke investeringer fra et porteføljeperspektiv. Sannsynlighetsvektet vil noe lykkes og noe ikke lykkes. Vi må bygge en kultur hvor feil er grunnlag for læring, justering og rask utvikling.

Det gjelder ikke bare Forsvaret som innkjøper. For selskaper som investerer i ny teknologi, produksjonskapasitet og oppkjøp innen forsvar, betyr det også at økonomistyringen må kunne håndtere prosjekter med svært ulik risiko.

Alternativet kan være å redusere risikoen i hvert enkelt prosjekt så mye at virksomheten samtidig mister tempo.

Konsolidering kommer, men saktere enn mange tror

Fosse mener det også ligger til rette for en bølge av oppkjøp og konsolidering i europeisk forsvarsindustri. Markedet er i dag fragmentert både mellom land, våpensystemer og selskaper. Det gir store koordineringskostnader når produksjonen skal skaleres.

– Grunnlaget for konsolidering er definitivt til stede. Men jeg tror det vil ta lengre tid enn mange tror.

En utfordring for investorer er at mange mindre selskaper fortsatt har svært konsentrerte kundeporteføljer, gjerne med én stor offentlig kunde i ett land. Før klassiske private equity- og kapitalmarkedsmekanismer virkelig kan fungere, må investorene se at selskapene kan skalere på tvers av markeder.

For norske selskaper mener Fosse derfor at målet ikke bør være å beskytte hele verdikjeden nasjonalt.

– Vi må fokusere investeringene der Norge har et fortrinn som også har verdi for alliansepartnerne. Skal vi få den skaleringen som er nødvendig, må vi tenke europeisk og kunne betjene mer enn bare det norske markedet.