Skattekommisjonen – en tapt mulighet for norsk næringsliv?

Rundt 600 representanter fra revisjons- og rådgivningsbransjen samlet seg tirsdag til Revisorforeningens Årskonferanse på Gardermoen, og et av de tidlige innslagene på konferansen var to innlegg om landets fremtidige skattesystem, som beskrevet i Skattekommisjonens rapport fra før sommerferien.

Slike konferanser er ofte preget av talere som i det alt vesentligste er enig med hverandre, men her lyktes Revisorforeningen med å bringe inn litt temperatur:

Tidlig i programmet kom et innlegg fra Jon Gunnar Pedersen, som var Høyres representant i denne kommisjonen og fortalte den siden av historien.  Han uttalte i august til Dagens Næringsliv at han nok tror kommisjonens arbeid kan ende i et skattekompromiss, men ikke at det i så fall vi gå langt nok eller være godt nok til å skape næringslivet som Norge behøver.

Han ble etterfulgt av Thor Leergaard, skatteekspert i KPMG som har jobbet på vegne av Revisorforeningen i denne saken og «prøvd å komme med gode innspill til kommisjonen», som han sa. Han hadde rikelig med eksempler på at disse innspillene ikke akkurat hadde blitt møtt med hverken jubel eller nevneverdig entusiasme blant et tilstrekkelig antall av kommisjonens representanter.

To uforenlige hensyn

Pedersen innledet sitt innlegg med noe som egentlig kastet lys over kjernen i problemet: Kommisjonens mandat.

– Vi fikk et mandat på et tosifret antall sider, hvor det viktige var at vi skulle komme med anbefalinger om en helhetlig skattereform. Men anbefalingene burde  samtidig innebære en politikk som kunne få flertall på tvers av blokkene i politikken, sa Pedersen.

– De to tingene er uforenlige, og vi valgte det siste. Det vi foreslår er derfor ingen bred skattereform, men endringer i skattesystemet og en retning videre, uttalte han videre.

Det var ikke nok til å få KPMGs skatteekspert Thor Leergaard til å holde spissformuleringene tilbake i sitt oppfølgingsinnlegg. Han konkluderte rett og slett med at helheten i kommisjonens arbeid utgjør «en tapt mulighet» for norsk næringsliv:

– Dette ser ut som en litt dårlig budsjettforhandling i Stortinget, hvor man ikke er blitt enige. Det er veldig lite tegn på at man har fått rom for å diskutere hva det er som kan skape et stabilt og konkurransedyktig skattenivå for næringslivet, sa Leergaard.

Gjør ikke nok med at det er for dyrt å eie

Leergaard presenterte tall som viser at den reelle skattekostnaden på eierskap økte fra 0,8 prosent i 2021 til 1,82 prosent i 2023, noe som betyr at den reelle eierbeskatningen ble mer enn doblet i perioden.

Etter hans mening bøter ikke forslagene fra kommisjonen på dette i tilstrekkelig grad:

– Kun dersom man legger seg på kommisjonens aller laveste foreslåtte formuesskattesats på 0,25 prosent, kommer man under 2021-nivået. Legger man seg på 0,50 prosent, er man faktisk en hel del over skattenivået fra 2021, advarte Leergaard, som også kalte kommisjonens forslag til justeringer i utflyttingsskatten for «for lite og for sent», gitt hvor stram regelen ble ved innføringen i 2024.

Pedersen pekte på sin side på at kommisjonen foreslår lettelser i skatt på arbeid kombinert med en veksling over mot forbruksskatt og merverdiavgift, samt nødvendige modereringer i utflyttingsskatten og opsjonsbeskatningen. Selskapsskatten ble imidlertid la ligge urørt.

– Hele kommisjonen regner med at de andre nordiske landene fortsetter å redusere sine selskapsskatter. Da kommer vi til å måtte følge etter uansett, så det var ikke noe stort poeng å ta den diskusjonen nå, forklarte Pedersen.

Umulige verdsettelser

Et annet sentralt problem for kommisjonen, har vært hvordan verdier skal fastsettes før beskatning. Pedersen og Leergaard var skjønt enige om at en lik og rettferdig verdsettelse av unoterte selskaper og fritidsboliger i praksis er umulig.

Pedersen viste til at unoterte selskaper ikke kan verdsettes etter historiske regnskaper, da det er fremtiden som prises, og pekte på utfordringene med å verdsette Norges over en halv million hytter – samt 85 000 fritisboliger i utlandet.

Skattekommisjonens medisin er å senke formuesskattesatsen og fjerne rabatter, ut fra logikken om at unøyaktig verdsettelse blir mindre skadelig dersom skattesatsen trykkes lavt nok ned.

KPMGs skatteekspert var derimot langt fra overbevist om at kommisjonens grep vil løse problemene ute i bedriftene.

– Jeg tror ikke engang Enver Hoxha (kommunisisk tyrann som ledet Albania i perioden 1946-1985, red. anm.) kunne drømt opp en ordning som ga lik verdsettelse. Det er ikke bare verdsettelse av fritidsboliger som blir vanskelige, unoterte aksjer blir et kjempeslagsmål. Det kan bli høyere skatt for en hel del, sa Leergaard.

Vanskelig spagat

Nå skal det sies at Pedersen neppe tok seg spesielt nær av Leergaards spissformuleringer. Til det er han – som aktiv Høyre-politiker og tidligere statssekretær i Finansdepartementet i perioden 2013-2015 – altfor godt kjent både med de politiske prosessene i Norge, og hvor vanskelig det er å lage brede, politiske forlik. Han dro blant annet forsamlingen gjennom en del statistikk som blant annet illustrerer nettopp dette:

– Av de vel noen og tredve landene som er med i OECD-området, så har Norge den nest jevneste inntektsfordelingen. Sverige har jevnere, men ingen andre. Likevel har vi ingen store utfordringer med verdiskapingen, fordi vi har noen næringer som bærer fryktelig store skattebyrder, og gjør det uten store problemer.

Faktum er nemlig at oljenæringen betaler omtrent 3/4 av all bedriftsbeskatning i Norge, og at Equinor alene står for rundt en tredjedel. Over 200 000 bedrifter i Norge har ansatte, ca. 400 av dem betaler mer enn 90 prosent av all bedriftsbeskatning. Hvis vi i tillegg til olje & gass tar med kraft og finans, har vi sektorene som i 2024 sto for rundt 85 prosent av alle skatteinntekter fra bedrifter i Norge.

– Alt annet næringsliv enn disse næringene betalte 15 prosent. Samtidig er utgiftene på statsbudsjettet til disse næringene, i form av skatteprivilegier og direkte overføringer og skjermingsstøtte, større enn skatteinntektene fra dem. Det betyr at for staten så er alt annet næringsliv enn olje og gass, kraft og finans, i sum et underskuddsforetak.

– Det sier noe om hvor viktig det kan være å tenke på hva vi skal leve av etter oljen. Eller, rettere sagt, hva staten skal leve av etter oljen, sa Pedersen.