– Nå haster det med å rigge datainnsamlingen for bølge 2

Etter måneder med usikkerhet rundt EUs Omnibus-forenklinger begynner bildet å bli langt klarere. Det betyr samtidig at selskapene som fortsatt omfattes av den lovpålagte bærekraftsrapporteringen har mindre grunn til å vente.

7, og 8. september skal PwC-partner Liv Annike Kverneland og jurist og bærekraftsekspert Sirin Engen gå gjennom utviklingen på seminaret  «Bærekraftsdagene 2026». Der går de i dybden på hva de reviderte kravene betyr for de rapporteringspliktige selskapene. De mener høsten blir viktig for CFOer og andre som har ansvar for rapportering, styring og datakvalitet.

– Etter et halvt år med mye usikkerhet er det meste nå avklart fra EUs side. Nå vet vi hvem som skal rapportere etter CSRD, når de skal gjøre det, hvilken fleksibilitet de har, og hvordan rapportene skal se ut, sier Engen.

Hun sier at målet med seminaret er å gjøre det komplekse mer håndterbart for de som omfattes.

For selskaper i den såkalte bølge 2 er tidsvinduet ganske konkret. De som fortsatt har rapporteringsplikt etter de nye grensene skal etter Finansdepartementets forslag rapportere fra regnskapsåret 2027. PwCs råd er at virksomhetene allerede nå må bygge forståelsen for og innsikt i hva de skal rapportere om, og rigge datainnsamlingen som skal fungere fra årsskiftet.

– Virksomheter som ikke har startet, må gjennomføre sin doble vesentlighetsanalyse omgående for å avklare rapporteringsomfanget, etablere datainnsamling fra 1. januar og sikre forankring i styre og ledelse, sier Engen.

Langt færre skal rapportere

Finansdepartementet anslår at bare rundt 120–160 norske foretak vil omfattes av CSRD fra regnskapsåret 2027, mot rundt 1.200 under det tidligere virkeområdet. Etter forslaget må et foretak både ha over 1.000 ansatte og mer enn fem milliarder kroner i salgsinntekter.

Rapporteringen blir samtidig kraftig forenklet. EU-kommisjonen vedtok i juli reviderte standarder for bærekraftsrapporterting (ESRS) som, ifølge standardsetter EFRAG, reduserer antallet obligatoriske datapunkter med mer enn 60 prosent og det samlede antallet datapunkter med over 70 prosent. De reviderte standardene er nå til kontroll i Europaparlamentet og Rådet.

For Kverneland er en viktig endring at bærekraftsrapporteringen samtidig beveger seg nærmere tankegangen CFOer og regnskapsmiljøene allerede kjenner.

– Det er en konseptuell endring der man går fra et rent regelorientert «compliance»-rammeverk til å anvende prinsippet om et rettvisende bilde, slik vi kjenner det fra regnskapsfaget. Det overordnede kravet er at rapporten skal gi et rettvisende bilde av virksomheten, sier hun.

Det gir større rom for skjønn, men også større ansvar for vurderingene som ligger bak rapporten.

– Fleksibiliteten gir et større rom for tolkning enn da vi startet med dette i 2021–2022. Det er ikke like fasttømret overalt hvordan ting skal løses, noe som kan skape diskusjoner både internt og med revisor om hva kravene betyr for det enkelte selskap, sier Engen.

Vil ha kortere og mer relevante rapporter

En annen viktig endring er hva selskapene faktisk skal fylle rapportene med. I de første CSRD-årene har enkelte europeiske selskaper produsert svært omfattende bærekraftsrapporter. Engen forteller at rapportene i Norge typisk har ligget på mellom 80 og 130 sider, mens enkelte rapporter på kontinentet har vært på rundt mellom 200 og 300 sider.

Nå er signalet tydeligere: Informasjon som ikke er vesentlig skal ut.

– Lovgiver har ryddet i hva som var hensikten bak reglene. Informasjon som ikke er vesentlig for brukerne skal utelates, noe som fremgår langt tydeligere nå. Forventningen er derfor at rapportene jevnt over blir noe kortere, sier Engen.

– Med andre ord, man skal ikke drukne vesentlig informasjon i uvesentlig informasjon, sier Kverneland.

Hva viser PwCs nye CSRD benchmark-verktøy?

PwC har analysert bærekraftsrapporteringen til over 500 selskaper i 24 land og mer enn 60 bransjer, inkludert over 100 norske selskaper. Resultatet er et interaktivt dashboard som gjør det mulig å sammenligne rapportering på tvers av selskaper, bransjer og land. PwC har blant annet sett på rapportlengde, vesentlige temaer, klimarisiko og hvordan bærekraft er integrert i styring og insentivstrukturer.

Hva gjelder kobling mellom bærekraftsmål og avlønning av ledelsen ser vi at dette er mindre utbredt i Norge enn blant de øvrige landene i undersøkelsen. 79 prosent av alle selskapene i undersøkelsen har integrert bærekraftsmål i ledelsens incentivordninger. Tar PwC de norske selskapene ut av sammenligningen, går andelen opp til 85 prosent. Blant de 100 norske selskapene er andelen imidlertid kun 54 prosent. For incentivordninger knyttet til miljømål er forskjellen enda større: 44 prosent av de norske selskapene i undersøkelsen har dette, mot 77 prosent blant selskapene utenfor Norge.

– Det er uheldig at Norge ligger etter på dette området. Manglende incentiver hos ledelsen gjør det mer utfordrende å nå strategiske mål, sier Kverneland.

Engen mener forskjellen blir særlig relevant for virksomheter som opererer internasjonalt.

– Det avhenger av om man konkurrerer nasjonalt eller internasjonalt, sier hun.

Har målene, men mangler planen

Det samme gapet dukker opp i PwCs tall om klimamål. I underkant av halvparten av norske selskaper i analysen oppgir at utslippsmålene deres er i tråd med Parisavtalen, hvilket er langt bak selskapene utenfor Norge. Og blant de norske selskapene med definerte Net Zero-mål har bare 27 prosent en konkret omstillingsplan.

– Det vil si at tre av fire selskaper har satt seg mål uten å ha forankret tiltak, finansiering eller godkjente planer fra styret, sier Engen.

Kverneland mener mangelen på en faktisk plan også har en ekstern risiko.

– Dette svekker troverdigheten til målene og øker potensielt risikoen for anklager om grønnvasking, noe revisorer og tilsynsmyndigheter følger tett opp.

PwCs analyse viser samtidig at 80 prosent av de norske selskapene har identifisert vesentlig overgangsrisiko knyttet til omstillingen til et lavutslippssamfunn. Rundt 67 prosent peker på regulering og lovendringer som en viktig driver. Dette bildet samsvarer veldig med de øvrige selskapene i analysen.  

– Gitt denne eksponeringen, skulle man forvente at flere jobbet mer systematisk med sine omstillingplaner for å styrke sin motstandskraft i overgangen til et lavutslippssamfunn sier Kverneland.

Bølge 2 har noen måneder på seg

For de tidligere bølge 2-selskapene har Omnibus riktignok fjernet rapporteringsplikten for de aller fleste. Men for selskapene som fortsatt faller innenfor det nye virkeområdet, er 2026 i praksis året da «riggen» må komme på plass.

Dobbel vesentlighetsanalysen skal avgjøre hvilke bærekraftstemaer som er vesentlige for virksomheten. Deretter må selskapet vite hvilke data som skal samles inn, hvor de finnes, hvem som eier dem og hvilke kontroller som skal sikre kvaliteten. Bærekraftstemaene favner som kjent bredt: Fra mennesker som berøres av virksomheten, til klima, natur og virksomhetsstyring. Dette betyr at en stor bredde av organisasjonen involveres i arbeidet med bærekraft. Derfor er det lurt å komme i gang tidlig for å sikre forståelse, involvering og eierskap. 

Datainnsamlingen for rapporteringsåret 2027 begynner 1. januar. Dermed kan en CFO som venter til selve rapporteringsåret med å organisere arbeidet, allerede ha ventet for lenge.

– For selskaper uten tidligere erfaring med bærekraftsrapportering har prosessen vært krevende, sier Engen. Fordelen for selskapene i bølge 2, er imidlertid at de har et bedre sammenligningsgrunnlag gjennom rapportene som allerede er publisert av selskapene i bølge 1.

– For bølge 1 er dagens utfordringer annerledes. Disse selskapene har allerede gjennomført rapporteringsløpet, men skal nå vurdere overgangslettelser og samtidig forberede rapporteringen etter de nye og forenklede ESRS-standardene, sier Kverneland. 

Hun tilføyer til sist at dette også er et godt tidspunkt for selskapene som ønsker å rapportere frivillig å gå i gang med arbeidet: 

– De frivillige standardene for mindre selskaper er også publisert i sommer, og for de som ønsker å strekke seg etter CSRD, så vet vi nå hva beste praksis vil se ut som fremover.