– Åpenhetsloven gir bedriftene et forsprang når ny EU-lovgivning om tvangsarbeid kommer

Heidi Furustøl, daglig leder i Etisk handel Norge, mener norske virksomheter må slutte å se aktsomhetsvurderinger som et sideprosjekt for bærekrafts- eller juridisk avdeling.

For CEO og CFO handler det i stedet om risikostyring, innkjøpspraksis og hvordan virksomheten forbereder seg på et europeisk regelverk som i økende grad griper direkte inn i handelen med varer.

– Gjør du risikobaserte aktsomhetsvurderinger, er du veldig godt skodd når det gjelder både åpenhetsloven, EUs bærekraftsreguleringer og tvangsarbeidsforordningen. Men ikke minst så lønner det seg å være ansvarlig, sier Furustøl i denne episoden av Ø24-podden, innspilt under Arendalsuka.

Hun har ledet Etisk handel Norge i ni år, og satt selv i Etikkinformasjonsutvalget som utarbeidet forslaget til åpenhetsloven. Da var én ting spesielt viktig for henne: Loven måtte gi virksomhetene en arbeidsmetode basert på OECDs seks trinn, ikke bare en informasjonsplikt.

Fra skjema til styring

Furustøl beskriver aktsomhetsvurderinger som en systematisk prosess der virksomheten forankrer arbeidet i ledelsen, kartlegger risiko, prioriterer hvor innsatsen skal settes inn og følger opp tiltak over tid.

Det er en ganske annen tilnærming enn tradisjonell compliance, hvor spørsmålet ofte er om et bestemt krav er oppfylt eller ikke.

– Åpenhetsloven er ikke en sånn lov hvor du sier check, check, check.. Fokuset er veldig mye på prosess, sånn som en aktsomhetsvurdering er, og det å kunne vise til en framdrift over tid.

– Mange ledere i norske bedrifter opplever fortsatt åpenhetsloven mest som compliance, noe som krever ressurser uten nødvendigvis å skape verdi. Hva sier du til dem?

– Jeg kan forstå at det blir oppfattet sånn. Det tar tid å få på plass rutiner og systemer, sette av ressurser til å gjøre risikokartlegginger og jobbe over tid. Men jeg tror også det bunner litt i misforståelser av hva åpenhetsloven egentlig er.

Spørreundersøkelser er ikke aktsomhetsvurderinger

En av misforståelsene har vært at omfattende leverandørundersøkelser i seg selv er det samme som gode aktsomhetsvurderinger.

Furustøl viser til hvordan mange selskaper begynte med å sende såkalte self-assessment questionnaires til leverandørene sine – eller selvangivelser på godt norsk. Leverandørene kunne bli møtt med store mengder spørsmål fra en lang rekke kunder. Resultatet var ikke nødvendigvis bedre beslutningsgrunnlag.

– Mange leverandører ble helt overveldet av alle disse spørsmålene. Da var vi tydelige på at man kanskje ikke skulle gjøre det. Se om dere kan få inn informasjonen på en litt annen måte, for dette tar veldig mye tid.

Ledelsen må vite hvor den faktiske risikoen og skaden finnes, mener Furustøl. Deretter må bedriften sørge for at innkjøpspraksisen ikke bidrar til problemet, prioritere de viktigste høyrisiko leverandørkjedene og sette inn tiltak der skaden og påvirkningsmuligheten er størst.

Og dersom et problem oppdages, er det heller ikke nødvendigvis riktig å avslutte leverandørforholdet umiddelbart.

– Det er ikke noen quick fix. Noen ganger er det dit man kommer – at leverandørforholdet avsluttes. Men det handler om å se hvilke forbedringer man kan få til sammen med leverandøren, jobbe med kompetanseheving, bedre innkjøpspraksis og lage en handlingsplan hvor man setter seg mål over tid, sier hun.

Menneskerettigheter passer dårlig i et regneark

Arbeidet blir heller ikke enklere av at menneskerettighetsrisiko skiller seg fra mange av miljøindikatorene finans- og bærekraftsfunksjoner har blitt vant til å rapportere på. Utslipp og energibruk kan i stor grad kvantifiseres. Tvangsarbeid og andre alvorlige brudd er vanskeligere å avdekke gjennom standardiserte nøkkeltall.

– Når det gjelder indikatorer på menneskerettigheter, og spesielt tvangsarbeid, så er ikke det så enkelt å observere. Der er litt av utfordringen at man også må ha mer kvalitative indikatorer, og ikke nødvendigvis kvantitative som man kan ha på klima og miljø.

Det innebærer at virksomheten må vite mer om hvor risikoen faktisk befinner seg i verdikjeden. Furustøl mener dette fortsatt er et svakt punkt hos mange. Hun viser til at Forbrukertilsynets kontroll avdekker lite konkrete funn og tiltak i redegjørelsene   og etter hennes vurdering blir risikokartleggingene for overfladiske.

– Man gjør litt, og så sier man: Ja, men vi finner ikke noe, og dermed kan vi heller ikke skrive at vi gjør noe. Da sier vi i Etisk handel Norge at det egentlig er fordi bedriftene ikke har lett nok.

Fra rapporteringsrisiko til markedsrisiko

Det sterkeste argumentet for at ledelsen bør interessere seg for leverandørkjeden, kommer imidlertid fra EU. Furustøl peker på den kommende tvangsarbeidsforordningen (FLR), som etter planen skal gjelde fra 14. desember 2027. Ifølge Furustøl har regjeringen sagt at Norge skal innføre regelverket samtidig med EU.

– Forskjellen fra bærekraftsreguleringer er  markedsadgang. Dette er ikke en rapporteringslov. Dette er en produktlov. Hvis varene dine er laget med tvangsarbeid, så får du ikke lov til å selge dem eller omsette dem på EU-markedet, eller eksportere dem fra EU-markedet.

Dermed blir manglende kunnskap om leverandørkjeden potensielt et direkte kommersielt problem. Forordningen har heller ingen  terskelverdier slik som åpenhetsloven.

– I utgangspunktet gjelder den alle virksomheter, sier hun.

Furustøl mener dagens norske aktsomhetsregime under åpenhetsloven kan gi virksomhetene et forsprang. Virksomheter som allerede arbeider risikobasert med leverandørkjeden, vil stå bedre rustet når produktregelverket kommer.

Samtidig pågår diskusjonen om hvor mange virksomheter som skal omfattes av åpenhetsloven. Furustøl reagerer sterkt på forslag om å heve tersklene.

Hun viser til at rundt 9.000 norske virksomheter omfattes i dag, og at en kraftig tilpasning til EU-nivå kan redusere antallet dramatisk. Revisorforeningen har tatt til orde for å bruke regnskapslovens grense for store foretak, som vil gi rundt 1.800 virksomheter. Det mener hun vil sende feil signal til næringslivet.

– Frivillige retningslinjer har vi hatt i 30 år. Det er veldig godt dokumentert at frivillighet ikke er nok.

Vil ha mer reell håndheving

Furustøl mener også at perioden hvor hovedvekten har ligget på veiledning, gradvis må avløses av sterkere håndheving. Hun støtter at Forbrukertilsynet de første årene prioriterte å bygge kompetanse ute i virksomhetene.

– Men når selskaper gjentatte ganger lar være å svare på informasjonskrav eller publisere lovpålagte redegjørelser, må sanksjoner være en reell mulighet. Vi kan ikke ha en lov hvis vi ikke har noen som kan håndheve loven. Ellers blir det bare en papirtiger.

For Furustøl handler det også om like konkurransevilkår. 

– Det er mange av våre medlemmer som investerer både tid og ressurser i å være ordentlige og følge loven. Det å se at mer useriøse aktører slipper unna, er egentlig veldig urettferdig.