Åpenhetslovens skjulte gevinster når geopolitikken blir mer uforutsigbar

Første og andre juledag var det mange av oss som la ut på den såkalte ribbemarsjen, for å brenne av det gastronomiske overskuddet av kalorier fra familieselskapene. Undertegnede er blant dem som har behov for ribbemarsj året rundt. 

Inn mot jul har godt og vel 16 timers gange blitt gjort i selskap med en dommedagsprofet på øret. Peter Zeihan leser selv sin egen bok «The End of the World Is Just the Beginning», hvor han igjen og igjen har forsøkt å overbevise meg om at endeliktet for den integrerte verdenshandelen er nært forestående. 

Han er ikke den eneste som skriver om dette, og Dagens Næringsliv hadde nylig en anmeldelse av to bøker med beslektede temaer: Neil Shearing med «The Fractured Age: How the Return of Geopolitics Will Splinter the Global Economy» og Ben Chu med «Exile Economics: What Happens if Globalisation Fails». 

Jeg vet ikke om det er mangel på kritisk sans eller bare udokumentert optimisme som står i veien, men jeg tror ikke helt på dommedagsprofetien til Zeihan. Ikke ennå. Jeg tror imidlertid at den geopolitiske uroen som Zeihan beskriver, medfører risiko som bedriftene i større grad bør være seg bevisst. Såpass skal han få. 

Zeihan frykter at verdensøkonomien går tom for en bestemt type trygghet: Den stabile, friksjonsfrie globaliseringen der varer, komponenter, energi og kapital flyter som om geopolitikk var en parentes. 

Bærebjelken i denne friksjonsløse verden er en amerikansk marine som siden 1945 har beskyttet verdens handelsflåte mot alle potensielle trusler. OK, verden var ikke helt utrygg før 1914 heller, men jeg tar ikke den diskusjonen her. Et mer isolasjonistisk USA, med «America First» som mantra, kan uansett endre dagens verdensorden totalt. 

En slik tilbaketrekning ville vært dårlig nytt ikke bare for Rederiforbundet; det ville være en katastrofe for en hyperglobalisert økonomi. Når premissene endres, blir det som før var «effektivitet» til «sårbarhet». 

Handelsskip – enten de er fylt med ferdigvarer eller halvfabrikate – er omtrent like forsvarsløse som sauer på utmarksbeite. Der det kan finnes uenighet om ulv, bjørn og gaupe i norsk natur er å foretrekke, tviler jeg på at like mange vil si at pirater er en ønsket del av mangfoldet på havet. 

Det er omtrent her vi kan bringe inn åpenhetslovens aktsomhetsvurderinger. Kritikere av åpenhetsloven vil si at det er de aller færreste norske bedrifter som sliter med brudd på menneskerettighetene og anstendige arbeidsvilkår i sine verdikjeder. Kynikerne vil legge til at enda færre norske bedrifter har en størrelse som gjør at de kan påvirke de selskaper i det store utland som faktisk har «blod på henda». 

Men de samme kritikerne og kynikerne vil sannsynligvis si at økt risiko i verdikjedene er noe som de langsiktige og kloke håndterer før det er for sent. Hva skjer dersom 

– en nøkkelleverandør havner på sanksjonslister?

– fraktruter blir dyrere eller mer uforutsigbare?

– et mellomledd i Asia blir rammet av eksportkontroll – ikke fordi det er uetisk, men fordi det er strategisk?

– en innsatsvare er konsentrert i ett land eller én region, og den regionen blir utilgjengelig?

Voila: Ta risikovurderingene gjort etter åpenhetsloven og anvend dem på forsyningssikkerheten. Aktsomhetsvurderinger som metode kan være langt mer relevant i «hard core» handelskonflikter enn i moralske redegjørelser skrevet for nettsiden. 

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Godt nytt rapporteringsår!