Ingen grunn til å gi norske virksomheter strengere plikter enn konkurrentene i Europa

Finansdepartementets forslag om å gjennomføre Omnibus I-direktivet i norsk rett markerer et vendepunkt i debatten om rapporteringsbyrder. 

Ved å heve terskelverdiene for bærekraftsrapportering drastisk, ligger det an til at antall rapporteringspliktige foretak i Norge stuper fra om lag 1 200 til mellom 120 og 160.

Frykter særnorske konkurranseulemper

Høringsrunden viser en massiv mobilisering for å sikre en såkalt «direktivnær» gjennomføring, altså at regjeringen legger det norske regelverket så tett opptil EUs som mulig. 

Blant de tydeligste stemmene er Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), som mener det er avgjørende at norske virksomheter ikke får strengere rapporteringsplikter enn sine europeiske konkurrenter. NHO støtter forslaget om å innsnevre virkeområdet til kun å gjelde de største foretakene (over 5,3 milliarder kroner i omsetning og 1 000 ansatte).

«Det er ikke grunn til at norske virksomheter skal ha mer omfattende rapporteringsplikter enn dem som vil følge av EØS-avtalen for sammenlignbare foretak.», heter det i NHOs høringssvar, hvor det også pekes på at kravene har vært uforholdsmessig ressurskrevende for mellomstore bedrifter.

Revisjonsbransjen støtter kutt, men...

De store revisjonshusene, som i utgangspunktet lever av å revidere og attestere slike rapporter, stiller seg også bak de foreslåtte kuttene: Både EY, KPMG og Revisorforeningen er opptatt av at norske selskaper ikke må bære tyngre bører enn sine naboer.

KPMG argumenterer med at behovet for at norsk næringsliv møter de samme kravene som EU-foretak, oppveier ulempen ved at markedet får noe redusert tilgang til bærekraftsinformasjon. Revisorforeningen advarer eksplisitt mot å innføre særnorske rapporteringskrav i en tid der harmonisering er målet.

Videre reagerer både KPMG, PwC, BDO og Revisorforeningen på at ikke hele direktivteksten om skjerming av verdikjeden er tatt inn i forslaget. De krever at det lovfestes at begrensningene i informasjonsinnhenting kun gjelder bærekraftsrapportering (CSRD), slik at det ikke skapes tvil om informasjonsflyt til andre formål.

Sterke advarsler mot «informasjonsgap»

Likebehandling med næringslivet i EU er med andre ord høyt skattet, men flere høringsinstanser understreker like fullt det problematiske i at rapporteringsplikten fordufter for 90 prosent av selskapene.

For eksempel er Regnskap Norge bekymret for hvilke konsekvenser det kan få for datatilgangen i verdikjeden at en stor gruppe foretak som tidligere måtte rapportere på samfunnsansvar, nå står uten lovpålagt rapportering om bærekraftsforhold i regnskapsloven.

«Dette kan skape et informasjonsgap, særlig sett i lys av at interessenter som banker, forsikringsselskaper, kunder og offentlige aktører fortsatt vil etterspørre bærekraftsinformasjon for å kunne vurdere risiko, seriøsitet og etterlevelse.» heter det i høringsuttalelsen derfra, hvor det også uttrykkes bekymring for at dette kan skape et uoversiktlig «informasjonsgap».

Finansforbundet er blant de skarpeste kritikerne av at innsynet i bedriftenes sosiale forhold nå begrenses kraftig. De reagerer spesielt på at man senker ambisjonene for revisors kontroll.

«Det er svært uheldig at kravet om høyeste grad av revisorattestasjon, såkalt betryggende sikkerhet, fjernes. Dette svekker åpenheten rundt arbeidsliv og sosiale forhold når antall rapporterende foretak kuttes drastisk.» uttaler forbundet.

Juridiske miner i lovteksten

Selv blant dem som støtter forenklingene, er det skepsis til det juridiske presisjonsnivået i departementets utkast.

Revisorforeningen og «Big Four»-selskapene (Deloitte, EY, KPMG og PwC) peker på at definisjonen av hvilke finansielle holdingselskaper som skal unntas fra konsolidert rapportering, er altfor uklar. De etterlyser en presisering av hva det i praksis skal bety «å ikke direkte eller indirekte ta del i driften».

Samtidig advarer Forbrukertilsynet om at de nye reglene for å skjerme småbedrifter i verdikjeden mangler nødvendig presisjon. Uten en tydelig kobling kan det oppstå forvirring om hvilken informasjon selskaper fortsatt kan kreve med hjemmel i Åpenhetsloven, uavhengig av de nye forenklingene i regnskapsloven.

Vil kaste norsken over bord

Et mye debattert forenklingstiltak er forslaget om å tillate at årsregnskap og årsberetning bare avlegges på engelsk.

Børsgiganter som Equinor, Norsk Hydro, Telenor og Orkla støtter forslaget helhjertet. For dem er det uansett engelsk som er arbeidsspråket både i konsernene og kapitalmarkedene, og de mener kravet om en norsk versjon medfører unødvendig tidsbruk, store oversettelseskostnader og en reell risiko for feiltolkninger og nyanseforskjeller mellom versjonene.

Også Revisorforeningen og Advokatforeningen støtter oppmykningen, og peker på at dette vil være en reell administrativ forenkling for selskaper med internasjonale eiere og virksomhet.

Motstanden er imidlertid både prinsipiell og skarp fra språkfaglig hold. Særlig advarer Språkrådet sterkt mot forslaget, som etter deres mening vil føre til et varig domenetap for det norske språket i næringslivet:

«Det vil svekke utviklingen og bruken av norsk fagspråk på det økonomiske og juridiske området, og det vil gjøre det vanskeligere for ansatte, presse og allmennheten å sette seg inn i og diskutere selskapenes virksomhet.» heter det i Språkrådets uttalelse.