Når sanksjonene ikke lenger bare kommer fra «oss»

Sanksjoner handler ikke lenger bare om å følge regler, men også om å håndtere mottiltak. Kina har innført lisensplikt på sjeldne jordarter, magneter og teknologi som brukes i alt fra elbiler til forsvarsindustri. 

EU har nå vedtatt sin 19. sanksjonspakke, med et trinnvis importforbud på russisk LNG, utvidede tiltak mot den russiske skyggeflåten og strengere finansielle restriksjoner som også retter seg mot aktører i tredjeland. I USA har president Trump varslet nye tollsatser mot Kina, rundt 100 prosent, sammen med skjerpede eksportbegrensninger.

Tiltakene fra stormaktene virker nå samtidig, og de forsterker hverandre i samme verdikjeder. Resultatet er et nytt risikobilde for næringslivet, der effekten ikke bare handler om toll og forsinkelser, men også om teknologisk og finansiell friksjon.

Et mer uoversiktlig marked

Tidligere kunne selskaper forholde seg til ett regelverk av gangen. Nå virker tre sett med regler parallelt. En komponent med lite kinesisk innhold kan likevel bli lisenspliktig. Frakt via tredjeland kan bli stoppet fordi fartøyet er oppført på EUs lister over skyggeflåte-aktører. 

En betaling kan fanges opp i bankenes systemer fordi kombinasjonen av faktorer tolkes som omgåelse. Hver enkelt regel gir mening, men summen skaper et kontrollnett som kan lamme handel og forsyningskjeder.

Dette er grunnen til at blant annet europeisk bilindustri, elektronikkprodusenter og forsvarsleverandører nå opplever større friksjon. Risikoen har flyttet seg fra enkeltvedtak til struktur. Konsekvensene kommer ikke nødvendigvis når et nytt tiltak vedtas, men når flere tiltak virker sammen i praksis, i logistikken, i bankene og i leverandørkjedene.

Fra etterlevelse til beredskap

For norske virksomheter handler dette ikke lenger om moral, men om modenhet. Det er ikke nok å etterleve regelverket. Man må også være forberedt på raske endringer. Dette er ikke tiden for å «vente og se», de som lykkes bygger inn evnen til å skifte ruter, leverandører og betalingsløp på dager, ikke måneder.

I forsyningsleddet kreves bedre oversikt over hvor innsatsfaktorene faktisk kommer fra, og hvilke materialer og teknologier som inngår. I finansleddet må likviditetsstyringen tåle forsinkelser i lisensbehandling og betaling. Og i kontraktene bør det være innebygde mekanismer for prisjustering, informasjonsdeling og revisjon når rammebetingelsene endres. 

Å vite hvor varen kommer fra er ikke nok. Man må også vite hvilke regler som følger den. Sanksjoner, eksportkontroller og tariffer virker nå parallelt. Derfor må også risikostyringen være helhetlig og datadrevet.

Tre spørsmål for styrer og ledelse

1. Kjenner vi opprinnelsen? Har vi oversikt over underleverandører og teknologiinnhold, også der kinesiske komponenter kan utløse lisenskrav?
2. Kan vi dokumentere det? Holder dokumentasjonen for bank og myndigheter når EU og USA endrer krav og satser?
3. Reagerer vi raskt nok? Har vi et team som kan endre kontrakter, ruter og finansiering på kort varsel?

Svarene på disse spørsmålene forteller mye om virksomhetens beredskap. 

En ny normal

Dette er ikke lenger et ensidig bilde der Europa sanksjonerer Russland og næringslivet tilpasser seg. Nå strammer både Europa, Kina og USA til samtidig, hver med sine egne begrunnelser. Summen av tiltakene skaper en ny geopolitisk virkelighet der forsyningskjeder og betalingssystemer har blitt en del av sikkerhetspolitikken.

Mange vestlige land forsøker å bygge egne verdikjeder for kritiske råvarer og teknologi, men slike omstillinger tar tid og krever kapital. Norske virksomheter innen energi, elektronikk og forsvar må derfor planlegge for høyere dokumentasjonskrav, lengre ledetider og tettere bankdialog. Dette er ikke en midlertidig fase, men en ny normal.

Forebygging gir tid, og tid gir margin. De virksomhetene som allerede kan dokumentere opprinnelse, som har fleksible kontrakter og et system for raske beslutninger, vil stå sterkest, uavhengig av om reglene endres i Brussel, Washington eller Beijing.