Sikrer kontantbetaling også i Sverige, med store forskjeller fra norsk modell

Mens Senterpartiet fremdeles var med i regjeringen her hjemme, ble det i 2024 innført en generell kontantplikt i Norge for tilnærmet alle fysiske salgslokaler.

Nå følger svenskene etter: Sveriges riksdag vedtok 27. mai å «styrke kontantenes funksjon i det svenske samfunnet». Lovendringen, som trer i kraft 1. juli 2026, tvinger utvalgte deler av handelsstanden til å ta imot fysiske penger.

Svenskene velger dessuten å innrette regelverket vesentlig mer spisset enn det som ble gjort her hjemme: De begrenser kontantplikten til kun å gjelde dagligvarebutikker og apoteker, og dessuten kun for fysiske utsalgssteder som har bemannet kasse.

Det innføres samtidig klare unntak for virksomheter der sikkerheten for personalet ikke kan opprettholdes, eller dersom kostnadene ved å håndtere kontanter medfører en reell risiko for at utsalgsstedet må legges ned. Det åpnes også for å nekte kontantbetaling dersom det foreligger saklig grunn, som for eksempel mistanke om hvitvasking.

Tvinger bankene til å sikre infrastrukturen

Som Økonomi24 tidligere har omtalt da den norske finansavtaleloven ble endret i 2024, valgte regiseringen i Norge en langt bredere modell som gir forbrukere rett til å betale med kontanter i alle fysiske salgslokaler der en næringsdrivende på fast basis selger varer eller tjenester.

Den norske loven opererer med en øvre beløpsgrense på 20 000 kroner, mens den svenske modellen legger opp til betydelig lavere terskler for når et handelssted kan avvise kontanter: Beløpsgrensen settes til 0,1 «prisbasbelopp» (som for tiden er 5920 svenske kroner) og det kan maksimalt benyttes 25 mynter per transaksjon.

Den mest markante forskjellen fra det norske regelverket ligger imidlertid i kravene som rettes direkte mot finansnæringen. Der den norske lovendringen primært konsentrerte seg om relasjonen mellom forbrukeren og salgslokalet, tar svenskene et direkte grep om bankenes infrastrukturplikt.

«Konsumenter skal kunna gøre kontantinnskudd i betryggende utstrekning i hele landet», heter det i finansutvalgets betenkning (FiU39). 

Seks store svenske kredittinstitusjoner pålegges å tilby kontantinnskudd for forbrukere, og det lovfestes et geografisk krav om at maksimalt 1,22 % av befolkningen skal ha mer enn 25 kilometer til nærmeste innskuddssted.

Beredskap som politisk drivkraft

Debatten i den svenske Riksdagen viser at det er beredskapshensyn og samfunnssikkerhet, snarere enn ren forbrukerrett, som har presset frem loven. Erfaringene med digitale sårbarheter og den geopolitiske situasjonen i Nord-Europa har preget utformingen av regelverket.

Det kommersielle presset i retning av et helt kontantløst samfunn, har møtt hard politisk motbør i innspurten av behandlingen. I riksdagsdebatten ble de prinsipielle sidene ved loven trukket frem som et fundamentalt sikkerhetsspørsmål:

«Det handler til syvende og sist om noe større enn bare betalinger. Det handler om trygghet når systemene svikter, om frihet for mennesker i hverdagen, om tilgjengelighet og inkludering og om å bygge et samfunn som ikke blir så effektivt at det slutter å væra motstandsdyktig», uttalte Miljøpartiets Janine Alm Ericson under debatten i Riksdagen.

Store deler av opposisjonen har kritisert regjeringen for å lempe dette ansvaret i sin helhet over på det private næringslivet. Selv om loven nå er vedtatt, har Riksdagen derfor rettet et formelt krav (tillkännagivande) til den svenske regjeringen om å utrede en ytterligere utvidelse: De krever at kontantplikten også må omfatte forhold som lege- og tannhelsetjenester, for å sikre at sårbare grupper ikke stenges ute fra kritiske samfunnsfunksjoner.