AT&T Stadium: Om konkurranse i fotball og telefoni

Kommentar: 

Tirsdag 30. juni spiller det norske herrelandslaget i fotball mot Elfenbenskysten i Dallas. Som vanlig i USA har stadionet et sponsornavn, AT&T, forkortelsen for American Telephone & Telegraph. 

Mens vi får håpe at våre fotballspillere lykkes med sine angrep, kan det også være et opportunt tidspunkt å minne om at AT&T for 50 år siden ble utsatt for et knallhardt angrep fra USAs myndigheter, et angrep som varte i ti år og endret det amerikanske samfunnet – og kanskje vårt eget. 

I norsk offentlighet fremstilles ofte «nyliberalisme» som et skjellsord. Ordet forbindes med privatisering, markedstro og svekkelse av staten. Men dersom man skal peke på én reform som ga enorme gevinster for forbrukere, teknologisk innovasjon og økonomisk vekst, er oppdelingen av AT&T en sterk kandidat. Et nyliberalismens glansnummer om du vil. 

Historikeren Gary Gerstle viser i The Rise and Fall of the Neoliberal Order hvordan nyliberalismen ikke først og fremst handlet om å redusere staten, men om å omforme den til å fremme konkurranse og markedsdynamikk. Oppdelingen av AT&T passer godt inn i dette bildet: Et aktivt statlig inngrep for å styrke markedets funksjon. 

Et privat monopol deles opp

Gjennom store deler av 1900-tallet kontrollerte AT&T praktisk talt hele det amerikanske telefonnettet. Selskapet eide de lokale telefonselskapene, langdistansenettet, telefonfabrikken Western Electric og det legendariske forskningsmiljøet Bell Labs. Monopolet var privat, men sterkt regulert av staten. Millioner av amerikanere eide aksjer i selskapet, som ble betraktet som en av de tryggeste investeringene man kunne ha.

Problemet var at AT&T også kontrollerte adgangen til markedet. Nye aktører fikk vanskelig fotfeste. Teknologisk utvikling som truet monopolet, kunne bremses. Et privat monopol hadde fått kontroll over en samfunnskritisk infrastruktur.

I 1974 gikk det amerikanske justisdepartementet til antitrustsøksmål mot selskapet, med Sherman Antitrust Act i hånd. Prosessen fortsatte gjennom Carter-administrasjonen, og i 1982 inngikk Reagan-administrasjonen et forlik som førte til at AT&T ble splittet opp. 

Aktiv stat for mer konkurranse

Fra 1984 var de lokale telefonselskapene organisert i syv selvstendige regionale selskaper – de såkalte «Baby Bells». Gerstle fremhever slike tiltak som sentrale for fremveksten av den nyliberale ordenen: Staten trakk seg ikke tilbake, men brukte aktivt konkurransepolitikk for å bryte opp konsentrert økonomisk makt og åpne markeder.

Det er en viktig påminnelse om at konkurranse ikke oppstår av seg selv. Den må ofte beskyttes.

En lignende utvikling fant sted i Norge noen år senere. Televerket hadde lenge monopol på telekommunikasjon, men gjennom 1990-tallet ble markedet gradvis åpnet for konkurranse. Televerket ble omdannet til Telenor og delvis privatisert, samtidig som nye aktører fikk tilgang til infrastrukturen. Også her var det staten som la til rette for konkurranse gjennom regulering og reformer, ikke ved å trekke seg helt tilbake. Og vi kan nok si at det var nyliberal politikk, selv om den ofte ble realisert med Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland i regjering. 

Betydelige gevinster for fellesskapet

Resultatene lot ikke vente på seg. Prisene på langdistansetelefoni i USA falt kraftig. Nye teleselskaper vokste frem. Innovasjonstakten økte. Modemer, datakommunikasjon og internettleverandører fikk langt lettere tilgang til infrastrukturen enn de ville hatt under ett samlet AT&T.

Internett ble ikke oppfunnet fordi AT&T ble delt opp. Den teknologiske revolusjonen hadde røtter i ARPANET, universiteter og forskningsmiljøer. Men den kommersielle eksplosjonen på 1990-tallet ville trolig vært både tregere og vanskeligere dersom ett privat monopol fortsatt hadde kontrollert inngangsporten til det amerikanske telemarkedet.

Det finnes naturligvis innvendinger. Bell Labs mistet noe av sin styrke etter oppdelingen. Organiseringen ble mer komplisert. Ingen reform er uten kostnader.

Likevel står hovedbildet fast: Millioner av forbrukere fikk lavere priser, flere valgmuligheter og raskere teknologisk utvikling. Her skal vi ikke glemme ringvirkningene som ikke kan telles i penger, for eksempel at vi oftere kan ta oss råd til lengre telefonsamtaler med familiemedlemmer. 

Det er derfor AT&T-saken fortjener en plass i enhver diskusjon om økonomisk politikk. Ikke fordi den viser at staten er unødvendig, men fordi den viser at staten noen ganger må gripe inn for å hindre at private maktkonsentrasjoner kveler konkurransen.

Når Norge løper ut på AT&T Stadium i Dallas denne uken, minner navnet oss om at markedet fungerer best når ingen får eie hele markedet.