Snur 180 grader i Axactor-sak:

Finanstilsynet har feiltolket inkassoforskriften

En gjennomgang viser at Finanstilsynets tilsynspraksis har bygget på en uriktig forståelse av reglene for når skyldner kan avkreves et tillegg tilsvarende den generelle merverdiavgiftssatsen ved beregning av inkassokostnader.

Fasaden på Finanstilsynets kontorer.
Finanstilsynet trekker tilbake autorisasjonen og lukker dørene for regnskapsbransjen for en statsautorisert regnskapsfører.
Publisert

I en nyhetsmelding som ble publisert onsdag, oppgir Finanstilsynet at de har gjort en gjennomgang av regelverket som har avdekket at de har lagt til grunn en uriktig regelforståelse vedrørende mva-tillegg ved kreditorskifte i inkassosaker.

Etter inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal det ved beregningen av de maksimale beløpssatsene for skyldners erstatningsplikt legges til et beløp tilsvarende den generelle satsen for merverdiavgift, dersom hele eller mer enn halvparten av kravet skriver seg fra virksomhet som ikke er merverdiavgiftspliktig.

«Finanstilsynet har tidligere lagt til grunn at to forutsetninger må være oppfylt for at det skal kunne avkreves et slikt forhøyet beløp: det må foreligge en avgiftspliktig omsetning, og fordringshaveren som inndrivingstiltaket iverksettes på vegne av, kan ikke ha fradragsrett. Gjennomgangen viser imidlertid at denne regelforståelsen ikke er riktig.», heter det i pressemeldingen.to

Positivt for Axactor

Selv om det ikke står noe om det i pressemeldingen, må dette henge sammen med en sak Økonomi24 omtalte tidligere i sommer, hvor Finanstilsynet mente at inkassoselskapet Axactor krevde skyldnere for urettmessig påslag av merverdiavgift.

Nina Mortensen er CFO i inkassoselskapet Axactor.

Chief Financial Officer Nina Mortensen i Axactor forteller til Økonomi24 at selskapet har hatt en dialog med Finanstilsynet om denne saken helt siden de mottok tilsynsrapporten fra dem i begynnelsen av juni.

– Vi ble onsdag gjort kjent med at de endrer forståelsen av inkassoforskriften § 2-2. Vår oppfatning basert på dette er at selskapets håndtering og praksis av merverdiavgift hele tiden har vært korrekt. Selskapet søker for øvrig alltid å opptre i henhold til god inkassoskikk og i tråd med det regelverk som gjelder for vår virksomhet, sier hun i en e-post.

Kongelig resolusjon

Yngvar Solheim i Tell

Advokat, partner og mva-ekspert Yngvar Solheim i Tell har diskutert nettopp denne typen problemstillinger med inkassoselskaper ved flere anledninger tidligere. Han har ikke noe med Axacta å gjøre, og har heller ikke vært involvert i denne konkrete saken, men sier dette generelt er et område av jussen hvor det er lett å bomme.

– Ja, dette er på mange måter en hengemyr av et regelverk, hvor det er lurt å ikke være altfor bombastisk. Som Finanstilsynet nå selv sier, koker spørsmålet ned til hvorvidt en 23 år gammel kongelig resolusjon fortsatt skal være gyldig rett, sier han til Økonomi24.

Dette er foredrag til kongelig resolusjon fra Justisdepartementet 9. mai 2003 (tilråding fra departementet), som omtaler hvordan inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal forstås. 

– Resolusjonen er i og for seg ganske klar i sin tale, men den er vanskelig tilgjengelig som rettskilde. Axactor har forholdt seg til en veiledende uttalelse fra Skatteetaten som, uten at jeg har direkte kjennskap til denne, må antas å ha vist til denne resolusjonen, og det var dette Finanstilsynet reagerte på i forrige runde sier Solheim.

Det er også verdt å nevne at det også kan ha vært usikkerhet rundt Skatteetatens tolkning av resolusjonen og den rettskildemessige verdien av denne. Det er jo ikke snakk om en klar lovtekst eller en Høyesterettsdom.

Lander på Axactors side

Likefullt ser det altså ut til å være denne teksten, som Finanstilsynet i sin melding kunngjør at de nå er blitt oppmerksom på, som er årsaken til at de har ombestemt seg:

«Finanstilsynet har blitt oppmerksom på foredrag til kongelig resolusjon fra Justisdepartementet 9. mai 2003, som omtaler hvordan inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal forstås. I teksten som Finanstilsynet nå viser til, drøfter Justisdepartementet blant annet hvordan reglene skal anvendes ved kreditorbytte. Departementet konkluderer med at maksimalsatsen for skyldners erstatningsplikt skal ligge fast når et krav skifter eier.

Derfor legger Finanstilsynet nå til grunn at spørsmålet om det kan kreves et tillegg tilsvarende merverdiavgift, utelukkende avhenger av den opprinnelige kreditorens merverdiavgiftsstatus:

«Hvis mer enn halvparten av kravet skriver seg fra virksomhet som ikke er merverdiavgiftspliktig, kan ny kreditor avkreve skyldner et forhøyet beløp, uavhengig av om den nye kreditoren driver merverdiavgiftspliktig virksomhet eller er fellesregistrert med inkassoforetaket. Finanstilsynet antar det samme gjør seg gjeldende for skrivesalær.»

Det inkassorettslige får styre

– Det underliggende prinsippet er at et kreditorskifte skal være nøytralt, i den forstand at det er den opprinnelige kreditorens avgiftsposisjon som bestemmer om man har rett til å legge til det forhøyede beløpet, sier Solheim.

– Det betyr at dersom opprinnelig kreditor ikke var avgiftspliktig, og dermed ikke hadde fradragsrett, så har ny kreditor anledning til å legge til påslaget som tilsvarer mva-beløpet på innfordringen av sitt krav, uavhengig av ny kreditors avgiftsposisjon sier Solheim.

Dette gjelder også når det ikke blir beregnet merverdiavgift på inkassotjenesten på grunn av en avgiftsmessig fellesregistrering mellom inkassator og ny kreditor, noe som ser ut til å ha vært et sentralt moment i saken her og en hovedgrunn til Finanstilsynets opprinnelige standpunkt.

Solheim påpeker også at det for sammenhengens skyld bør nevnes at i et motsatt tilfelle, der ny kreditor ikke har rett til fradrag for mva kan det ikke legges til et forhøyet beløp når opprinnelig kreditor hadde rett til fradrag for mva.

Teksten bak ombestemmelsen

Dette står i foredrag til kongelig resolusjon fra Justisdepartementet 9. mai 2003, som omtaler hvordan inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal forstås.

På den eine sida står omsynet til at saksøkjaren skal få dekt alle sine nødvendige kostnader ved inndrivinga. For ikkje-avgiftspliktige saksøkjarar representerer meirverdiavgifta ein nødvendig kostnad, noko som tilseier at ein nyttar høg sats i tilfelle der den nye eigaren av kravet ikkje er meirverdiavgiftspliktig. På den andre sida står omsynet til den saksøkte. Det er eit viktig prinsipp at stillinga til skyldnaren ikkje skal svekkast ved at kravet blir overført til ein annan kreditor. Dette tilseier at ein skal nytte låg sats dersom ein avgiftspliktig kreditor overfører eit krav til ein kreditor som ikkje er avgiftspliktig, og sistnemnde søkjer å tvangsfullbyrde kravet. Konsekvensen av ein slik regel må i så fall også bli at ein skal nytte høg sats i den motsette situasjonen, dvs. at ein kreditor som ikkje er avgiftspliktig overfører kravet til ein kreditor som er avgiftspliktig, som så søkjer å drive inn kravet.

Framlegget i høyringsbrevet var basert på at maksimalsatsen alltid skal liggje fast når eit krav skiftar eigar. Av dei høyringsinstansane som uttrykkeleg har uttalt seg om spørsmålet, er det seks som støttar forslaget, tre som meiner at den avgiftsmessige statusen til den som søkjer å drive inn kravet bør vere avgjerande, og ein som meiner at satsen berre skal liggje fast der dette vil vere til gunst for skyldnaren. Etter ei nærmare vurdering har Justisdepartementet kome til at maksimalsatsen alltid skal liggje fast når eit krav skiftar eigar. Ved sida av dei omsyna som er trekt fram ovanfor, er det lagt vekt på at det vil komplisere regelverket dersom ein skal utforme eigne reglar om kreditorskifte. Departementet visar elles til at den løysinga som er valt på dette punktet truleg vil gjenspegle seg i prisinga av fordringane.


Powered by Labrador CMS