Mener CFO-er undervurderer regnskapets betydning i bankenes kredittmodeller

I mange virksomheter blir regnskapet produsert for å tilfredsstille eksterne krav, sikre etterlevelse av lover og gi historisk innsikt. Samtidig opplever mange økonomidirektører at finansiering blir dyrere, betingelsene (covenants) blir trangere og dialogen med bankene mer krevende.

– Dette gapet kommer ofte av at man ikke forstår hvorfor regnskapet er CFO-ens viktigste strategiske verktøy i kapitalmarkedet, sier Terje Heskestad. 

Han er dosent ved Handelshøyskolen UiA, utdannet siviløkonom, og har i tillegg både høyere avdelingseksamen i bedriftsøkonomi og en doktorgrad i finansregnskap fra NHH. Dessuten er han Fagansvarlig Finansregnskap i Cedra Norge.

– For banker og kredittinstitusjoner er regnskapet det suverent viktigste beslutningsgrunnlaget. Selv om bankene gjør sine egne justeringer, er det de rapporterte tallene som danner fundamentet for risikovurderingen. Dette betyr at to virksomheter som økonomisk sett stiller ganske likt, i realiteten kan ende opp med vidt forskjellige lånebetingelser basert på hvilke regnskapsmessige valg de har gjort, sier han.

Risiko og prising

Prinsippet er i utgangspunktet enkelt: Bankene bruker regnskapstallene som inngangsverdi i sine interne risikomodeller. Disse modellene genererer en rating, og denne ratingen dikterer direkte rentemarginen, krav til egenkapital og strukturen på lånebetingelsene.

– Små endringer i rapportert EBITDA, egenkapitalandel eller gjeldsgrad kan være det som tipper et selskap fra én ratingkategori til en annen. For en virksomhet med betydelig gjeld kan dette bety millionbeløp i sparte eller økte rentekostnader, forklarer Heskestad.

Han påpeker at handlingsrommet innenfor regnskapsreglene er større enn mange tror. Valg knyttet til vurderingsprinsipper – som historisk kost mot virkelig verdi, eller vurdering av levetid på eiendeler – har direkte konsekvenser for de nøkkeltallene som inngår i bankenes modeller.

Kvaliteten på tallene

En kritisk faktor i dialogen med kapitalmarkedet er hvordan CFO-en evner å presentere og underbygge verdiene i balansen. Banker er ofte konservative og gjør sjablongmessige fradrag for immaterielle eiendeler og goodwill, noe CFO være seg bevisst:

– Hvis CFO ikke aktivt forklarer og dokumenterer innholdet i disse postene, risikerer selskapet at banken "nuller" verdiene i sin risikovurdering. Da svekkes egenkapitalandelen kunstig, og lånebetingelsene strammes inn uten at den reelle risikoen nødvendigvis har økt, sier Heskestad.

Her spiller også revisor en nøkkelrolle. Heskestad mener rollen er i endring, fra å være en ren kontrollør til å bli en strategisk sparringspartner som kan hjelpe CFO med å se de finansielle konsekvensene av ulike regnskapsvalg før de låses.

Tillit som risikodempende faktor

Utover de rene tallene handler bankens vurdering om tillit til ledelsen og kvaliteten på styringen (governance). En tydelig og transparent prinsippnote i regnskapet, i kombinasjon med proaktiv dialog med bankforbindelsen, kan tjene til å redusere bankens opplevde risiko.

– Tillit reduserer usikkerhet, og usikkerhet er en kostnad i bankenes verden. Virksomheter som evner å forklare sine tall og sin utvikling på en troverdig måte, oppnår ofte bedre betingelser enn de som behandler regnskapet som en svart boks, sier Heskestad.

For den moderne CFO betyr dette at regnskap og rapportering ikke lenger er isolerte compliance-øvelser, men forhold som fullt ut må integreres i virksomhetens finansstrategi, mener han.