Sverige velger bedriftene mens Norge velger laboratoriet for å få unge i jobb

Den svenske Riksdagen har vedtatt en kraftig, midlertidig nedsettelse av arbeidsgiveravgiften for unge mellom 19 og 23 år: Fra 1. april 2026 skal arbeidsgivere kun betale alderspensjonsavgift og halvparten av øvrige avgifter for lønninger opp til 25 000 svenske kroner i måneden.

Tiltaket, som har en anslått prislapp på flere milliarder kroner, skal løpe frem til september 2027. Målet er å senke terskelen for ansettelser i et svensk arbeidsmarked preget av lavkonjunktur.

Dette er svært forskjellig fra løsningen som den norske regjeringen har valgt. Den norske forsøksordningen med arbeidsfradrag for unge mellom 20 og 35 år er vedtatt og under implementering. Her er det ikke bedriftene, men de ansatte som får den økonomiske fordelen – og hvem som får den, avgjøres ved loddtrekning.

Av rundt 1,2 millioner nordmenn som er i målgruppen, er om lag 100 000 personer tilfeldig trukket ut til å motta et særskilt skattefradrag. Formålet er å skaffe forskningsbasert kunnskap om hvorvidt økt disponibel inntekt faktisk fører til økt arbeidsdeltakelse.

– Et isolert statlig tiltak

Professor emeritus i skatterett, Ole Gjems-Onstad, er svært kritisk til den norske tilnærmingen, og mener Sverige har valgt en mer fornuftig vei.

– Sverige og Norge forsøker å løse to forskjellige problemer. Sverige plages av en lavkonjunktur med høy arbeidsløshet, ikke minst blant unge. Norge har generelt lav arbeidsledighet, men det er altfor mange unge som ikke deltar i arbeidslivet, forklarer Gjems-Onstad.

Han peker på at den svenske modellen bygger på etablert økonomisk logikk: 

– Når Sverige velger å sette ned sin høye arbeidsgiveravgift, vil det selvfølgelig ha en virkning. Det følger av den allmenne innsikt at hvis man reduserer lønnskostnaden, vil bedriftene bruke mer av produksjonsfaktoren arbeid.

Interessant forslag

Simen Markussen, direktør ved Frischsenteret, var sentral i utformingen av den norske forsøksordningen. Han ser positivt på at nabolandet nå tester andre virkemidler.

– Jeg synes det svenske forslaget er interessant. Sverige har også tidligere senket arbeidsgiveravgiften for unge arbeidstakere og fant at sysselsettingen økte, sier Markussen.

Det var i perioden 2007-2015 at Sverige hadde lavere arbeidsgiveravgiften for unge, med gode resultater for både sysselsettingen og skatteinngangen.

– Jeg er egentlig ganske positiv til dette. Forslaget som svenskene nå har på trappene, er litt annerledes enn ordningen fra den gang, ved at det er progressivt – de senker avgiften kun for lønninger opp til 25 000 i måneden, understreker han. 

Han nevner samtidig at da den norske ordningen ble besluttet, var arbeidsgruppens mandat begrenset til å utrede nettopp et arbeidsfradrag for individet, ikke endringer i arbeidsgiveravgiften.

Har vært foreslått i Norge

Særordninger for arbeidsgiveravgift for unge ansatte er faktisk noe som har vært luftet i Norge ved flere anledninger – til og med fra SV.

Kathy Lie, SV-representant fra Buskerud, spurte Finansminister Jens Stoltenberg så sent som i april i fjor hva det villle koste å fjerne arbeidsgiveravgiften for ansatte under 25 år, og hvilke økonomiske konsekvenser en slik endring ville ha for folketrygd og arbeidsgivere.

«Den indirekte støtten gjennom å redusere arbeidsgiveravgift for personer under 25 år vil derfor bli forskjellig avhengig av hvor bedriften er lokalisert. Eksempelvis ville bedrifter i sone 5 (innsatssonen i Nord-Troms og Finnmark) ikke ha noen fordel av at arbeidsgiveravgiften for personer under 25 år fjernes, fordi det er fritak fra arbeidsgiveravgift i denne sonen», svarte Stoltenberg blant annet.

Han understreket også at lavere satser for unge ville kvalifisere som et unntak fra de generelle satsene for arbeidsgiveravgift. De ville krevd en ny godkjenning fra ESA, og kunne truet hele det norske systemet med regionalt differensiert arbeidsavgift. 

Stoltenberg svarte til og med på Lies konkrete spørsmål: Provenytapet for en slik ordning ville vært rundt 14 milliarder kroner.

En ordning ingen ønsket seg

Det er uansett ingen hemmelighet at Gjems-Onstad er svært kritisk til ordningen som den norske regjeringen landet på:

– Siden svenskene lar sitt tiltak gjelde alle i de aktuelle årsgrupper, unngår de også det kontroversielle lotteri-preget ved de norske reglene, der et tilfeldig mindretall skal gi store fordeler. 

– Et annet merkelig trekk med de norske reglene, er deres begrunnelse i at de skal gi ny viten, som et slags forskningseksperiment. Det blir langt på vei å finne ut noe vi allerede vet: Lavere skatt gir mer incentiv til å arbeide, sier han.

Gjems-Onstad mener også at det blir vanskeligere å vurdere effekten av det norske tiltaket, fordi de unge arbeidstagerne vil sitte igjen med mer penger – og da blir dette ikke bare et inntektsincentiv til å arbeide mer. Da kan de også ha råd til å jobbe mindre, og dermed prioritere mer fritid. Han frykter dessuten at den norske forskjellsbehandlingen kan gi mange uoversiktlige virkninger.

– Hva skjer med skattemoralen når lovgiveren velger å se bort fra likhetsprinsippet? Det er ikke lagt opp til å forsøke å finne ut hva vi her kan tape av skatt på kort og lang sikt? Hvis noen av de «utvalgte» velger å arbeide mer, vil heller ingen kunne si om dette skyldes gleden ved å plukket ut, eller skattebesparelsen, sier han. 

– Det svenske forslaget inngår generelt i en skattepolitikk som er orientert om et samarbeid med næringslivet. Den norske ordningen fremstår langt mer som et isolert statlig tiltak som ingen i næringslivet synes å ha argumentert for, slår han fast.