Tre av fire har klimaplan, men nå kommer den «uhorvelig dyre» delen

De to første årene med pliktig bærekraftsrapportering har i stor grad handlet om å komme seg gjennom et omfattende nytt regelverk. PwC-ekspert Per Arvid Gimre mener selskapene stort sett har lykkes med akkurat det.

Utfordringen flytter seg

– Selskapene har blitt veldig flinke til å rapportere på det de skal. Rapportene er i stor grad compliant, og dekker minstekravene i standarden, sier Gimre.

Nå mener han utfordringen flytter seg. Rapportene skal ikke bare inneholde de riktige opplysningene. Det må også være mulig å følge en linje fra det selskapet har definert som sine vesentligste påvirkninger, risikoer og muligheter, til faktiske tiltak, mål og KPI-er.

– Per nå er det litt for mye av at man skriver om det man allerede har, uten at det er en veldig tydelig kobling fra det selskapet har oppgitt som vesentlig påvirkning, til hvilke tiltak de beskriver og hvilke mål de har satt seg.

Det samme mønsteret kommer tydelig frem i Deloittes gjennomgang av 50 norske selskaper. Tre av fire selskaper rapporterer en klimaomstillingsplan, men bare omtrent halvparten oppgir konkrete estimater for CapEx og OpEx. Deloitte peker på at dette kan tyde på at koblingen mellom klimaomstillingsplanene og den finansielle planleggingen fortsatt er under utvikling. 

Partnerne Guro Magnetun Heimvik og Kristine Moum Flateland står bak analysen. Den bygger på nær 10.000 observasjoner fra 50 av de største norske selskapene som rapporterte etter CSRD og ESRS for 2025. 

For Gimre i PwC er nettopp koblingen til penger det punktet som nå blir vanskelig:

– Mange oppgir at de har en omstillingsplan. Likevel er det ikke mange som har beskrevet hva det reelt vil koste å gjennomføre planen. Det å knytte finansielle effekter til planene selskapene har satt seg, vil bli ekstremt krevende, ganske enkelt fordi det er uhorvelig dyrt.

Har mål, men mangler prislappen

EY finner mye av det samme. Deres europeiske praksisundersøkelse omfatter 196 rapporter fra store børsnoterte selskaper i 20  land og elleve sektorer. I tillegg har EY gjort særskilte analyser av i overkant av 80 norske rapporter. 

I EYs norske materiale økte andelen selskaper som har publisert en omstillingsplan i årsrapporten fra 37 til 54 prosent. I overkant av 20 prosent jobber med å ferdigstille omstillingsplan i nær fremtid. Men EY peker samtidig på betydelige mangler i selve planene, særlig når utslippskutt og økonomiske konsekvenser skal kvantifiseres. 

– Det er særlig på disse finansielle og kvantitative punktene rapporteringen er utfordrende for selskapene, sier Simen Bro Windheim i EY.

Ifølge Windheim beskriver mange virksomheter overordnede klimamål og viktige tiltak, men langt færre kan si hvor mye hvert tiltak skal redusere utslippene, hva tiltakene vil koste eller hvilke CapEx- og OpEx-planer som faktisk følger av omstillingen. 

Bare en liten andel av virksomhetene i den aktuelle analysen har en omstillingsplan fullt ut i tråd med ESRS, viser EYs funn. Langt flere tilfredsstiller bare deler av kravene eller arbeider fortsatt med å utarbeide planen. 

– Klimamål er utbredt, men vitenskapelig validering er mindre vanlig. Deloitte ser at kun 18 av 50 selskaper (36 %) har fått klimamålene validert av Science Based Targets initiative (SBTi). Dette indikerer at bruk av eksterne rammeverk for validering og dokumentasjon av klimamål fortsatt er mindre utbredt enn selve målsettingen, sier Deloittes Guro Magnetun Heimvik.

For Gimre er dette et naturlig resultat av hvor selskapene har måttet bruke kreftene så langt.

– De to siste årene har vært de to første årene med pliktig bærekraftsrapportering etter et veldig krevende regelverk. Det har gått med enorme ressurser bare på å klare å rapportere i tråd med kravene.

Dermed har det vært mindre kapasitet til å spørre om de rapporterte tiltakene faktisk er de riktige.

– Nå som man har fått på plass en rapport i tråd med kravene, begynner man i større grad å se på innholdet. Er de nøkkeltiltakene som skal beskrives, faktisk relevante? Dekker de den vesentlige påvirkningen man sa at man hadde?

Mål for bare halvparten av temaene

Frederic Tjelta i EY peker på den samme manglende sammenhengen. EY ser riktignok mer virksomhetsspesifikk informasjon og færre generiske beskrivelser enn tidligere, men noen mål og KPI-er er fortsatt for svakt koblet til de påvirkningene og risikoene selskapene selv har identifisert som vesentlig.

– Man må se bærekraftskapittelet i en helhet og sikre en tydelig rød tråd fra IRO til tiltak, mål og målparametere, sier Tjelta.

Selskapene i EYs europeiske undersøkelse identifiserer i gjennomsnitt 6,4 vesentlige ESRS-temaer, men har konkrete mål for bare 3,3. Nær halvparten av de vesentlige temaene mangler dermed et konkret mål som gjør utviklingen målbar. 

Deloitte finner et lignende mønster. Policyer og tiltak er relativt utbredt på tvers av de vesentlige temaene, mens konkrete mål forekommer langt sjeldnere. Forskjellen er særlig stor innen andre miljøtemaer enn klima, og innen flere av de sosiale områdene. 

Flateland og Heimvik peker også på at rapporterte tiltak ofte er langt mindre konkrete enn policyene. Flere selskaper beskriver eksisterende prosesser og aktiviteter, men færre oppgir handlingsplaner med tydelige leveranser, tidshorisonter og fremdrift. 

KPMG Norge har nylig gjennomgått de 100 største norske selskapenes ESG-rapportering som en del av en internasjonal undersøkelse som omfatter 5.500 virksomheter i 55 land.

– I Norge ser vi at CSRD-rapportene er lange og inneholder mye gjentakende tekst, noe vi tenker det blir ryddet opp i når nytt ESRS sett blir tatt i bruk fra regnskapsåret 2027. Da blir det lettere å prioritere hva som er vesentlig informasjon, og det gir selskapene større friheter, som å putte ESRS2, EU-taksonomirapportering og detaljer i klimaregnskapet bakerst i rapporten, sier Kia Luise B. Klavenes i KPMG.

– Selskapene vi har sett på, skriver mye om prosess og mindre om resultater av arbeidet. Alle har klimamålsetninger, men lite troverdige veikart for å nå ambisiøse og tidsfestede mål. Vi har sett over flere år at natur har blitt et stadig viktigere tema, men også her er det mangelfull data og lite faktisk arbeid selskaper kan vise til, sier hun.

Fra bier på taket til negative påvirkninger

Gimre ser også en annen endring etter to år med CSRD. Bærekraftsrapportene er blitt mindre opptatt av å fortelle hvor mye positivt selskapet gjør for samfunnet.

– Bærekraftsrapportene har historisk sett vært veldig positivt vinklet, der man har pakket inn alt det positive selskapet gjør – enten det var å rydde strender i to dager eller å ha bier på taket.

Den nye rapporteringen tvinger selskapene til å starte et annet sted: Hvilke vesentlige negative konsekvenser har selve virksomheten?

Deloitte finner at selskapene i gjennomsnitt rapporterer 33 vesentlige påvirkninger, risikoer og muligheter. Av disse er 15,7 negative påvirkninger og bare 4,5 positive. Risikoer og muligheter utgjør resten. 

Det betyr ikke nødvendigvis at virksomhetene har blitt mindre bærekraftige. Gimre mener snarere at rapporteringen er blitt mer realistisk.

– I det første året så vi kanskje en overdrivelse av positive påvirkninger, men dette ble redusert i år to. Ikke fordi selskapene ble noe mindre positive eller verre for samfunnet, men fordi det kom en større innsikt om at det de hadde ført opp, ikke var i tråd med rapporteringskravene.

EY har gjort den samme observasjonen. Positive påvirkninger kan ikke brukes til å nettoføre en negativ påvirkning eller finansiell risiko, og det å følge lovpålagte krav kvalifiserer heller ikke i seg selv som en positiv påvirkning. 

Gimre mener resultatet allerede er synlig.

– Du får mye mindre av den åpenbare grønnvaskingen som fantes i mange rapporter før. Det ble redusert med CSRD, enda mer redusert i år to, og jeg tror det reduseres ytterligere når man får de nye standardene neste år.

Datakvaliteten blir neste utfordring

Samtidig er datagrunnlaget i bærekraftsrapporteringen fortsatt under utvikling.

Deloitte finner at 78 prosent av selskapene har omarbeidet sammenligningstall fra foregående år. Bruken av estimater er også utbredt, men varierer betydelig mellom rapporteringsområdene, noe Deloitte peker på som et uttrykk for forskjeller i datatilgjengelighet og måleusikkerhet.

EY ser også at de samlede rapporterte utslippene i sitt utvalg har økt med nær 20 prosent. Men nesten hele økningen skyldes et lite antall selskaper som har utvidet og forbedret Scope 3-rapporteringen. Tallene kan derfor ikke uten videre leses som en tilsvarende økning i de faktiske utslippene. De rapporterte utslippene øker for litt over halvparten av selskapene som har en omstillingsplan. Noen selskap rapporterer mindre reduksjoner. 

Et fåtall selskaper rapporterer større reduksjoner, men gir informasjon som tilsier at det ikke kan konkluderes med at reduksjonene skyldes klimatiltak, fremfor endret metode eller datagrunnlag. Altså ser EY at selskapene også har utfordringer med å koble gjennomførte tiltak til kvantifiserte utslippsreduksjoner.

Windheim viser til at selskapene etter hvert må kunne vise at de rapporterte utslippene beveger seg i samme retning som klimamålene:

– Med tanke på at mange selskaper har sitt første delmål i 2030, må de rapporterte utslippstallene snart begynne å reflektere de uttalte ambisjonene. Dette er ekstra dagsaktuelt med den nærstående innføringen av Empowering Consumer Directive (ECGT) og rammene det setter for kommunikasjon av klimamål mot forbrukere.

For Gimre er dette den naturlige neste fasen. Først måtte selskapene lære seg å lage en CSRD-rapport. Nå må rapporteringen i større grad vise hva virksomheten faktisk gjør annerledes.

– Det er disse forbedringene veldig mange jobber med nå, men som også er mer krevende. Det krever at man strategisk må refokusere i forhold til hva man har gjort tidligere, og gjøre mer av det som er faktisk er klimavennlig, men som også ofte er «uhorvelig dyrt», sier han.