Omnibus forenkler rapporteringen, men regelverket rundt bærekraft vokser videre

Diskusjonen om EUs Omnibus-pakke kan gi inntrykk av at det regulatoriske trykket på bærekraftsområdet er på vei ned. På EYs Børs- og IFRS-konferanse tegnet EY-partner Nina Rafen et mer sammensatt bilde.

På ett av konferansens lysbilder har EY samlet et utvalg reguleringer som utvikler seg uavhengig av Omnibus (se under). Listen på nesten 30 reguleringer spenner fra emballasje, kjemikalier og avskoging til tvangsarbeid, kunstig intelligens og personvern. Rafen understreker samtidig at oversikten ikke er uttømmende.

– Det er lett å glemme når man arbeider med bærekraftsrapportering at forenklingene i CSRD og ESRS kanskje fikk verden til å se enklere ut. Samtidig ser vi at både EU og Norge fortsatt utvikler og gjennomfører bærekraftsrelatert lovgivning, sier Rafen.

Det innebærer dels nye rapporteringskrav utenfor CSRD, men også reguleringer som griper direkte inn i hvordan virksomhetene drives og hvilke kostnader de kan bli påført.

– Det er ingen tvil om at det foreløpig ikke er det samme Omnibus-fokuset på disse tilstøtende områdene. Formålet med oversikten er å illustrere bredden i det som kommer, og understreke viktigheten av å holde seg ajour.

Produkter og materialbruk får stadig flere regler

Den største gruppen av reguleringer i EYs oversikt ligger innen klima og miljø. Her finner man blant annet bygningsenergidirektivet EPBD, emballasjeforordningen PPWR, Right to Repair-direktivet, den kommende Circular Economy Act og økodesignforordningen ESPR.

Rafen peker på Circular Economy Act som det overordnede initiativet innen sirkularitet. Emballasjeforordningen PPWR stiller samtidig mer konkrete krav til blant annet sammensetning og innhold i emballasje, gjenvinnbarhet, materialbruk og avfallshåndtering.

– Dette kan representere en betydelig administrativ byrde og kan medføre direkte kostnader for selskaper som må tilpasse seg. Selv om reguleringen ikke nødvendigvis rammer alle virksomheter direkte, mottar de fleste foretak emballasje, sier Rafen.

Kostnadene kan derfor forplante seg videre fra emballasjeprodusentene til virksomhetene som kjøper, bruker og til slutt den som skal kaste emballasjen.

Økodesignforordningen trekker i samme retning. Sammen med digitale produktpass innebærer den krav til å fremskaffe, strukturere og dele informasjon om produkter.

– For økodesign innføres det krav om et digitalt produktpass. Det stiller krav til hvordan selskapene håndterer produktinformasjon, og hvordan de fremskaffer nødvendige data for å utarbeide passet, sier Rafen.

Det betyr at produktdata kan få flere formål samtidig. Informasjon om materialer, kjemikalier, levetid, reparerbarhet og avfall kan bli nødvendig både for etterlevelse, dokumentasjon overfor kunder og ekstern kommunikasjon.

Utslipp har en kostnad

Andre deler av regelverket treffer resultatene enda mer direkte, feks EUs kvotesystem ETS og karbontollmekanismen CBAM.

– CBAM og ETS innebærer at det settes en pris på karbonutslipp. Dette er et krevende regelverk som forutsetter at virksomhetene må vurdere om de omfattes, rapportere i henhold til kravene, og ikke minst betale avgiften. CBAM innebærer dermed ikke bare en rapporteringsplikt, men en betalingsforpliktelse, sier Rafen.

For virksomheter som omfattes av EU-ETS, danner utslippsdata grunnlag for både rapportering og kostnadsberegning og karbontoll ved innførsel. Det gjør kvaliteten på informasjon om utslipp, innsatsfaktorer og informasjon fra leverandørkjeder viktig også for økonomisk styring.

Samtidig berører EUDR, EUs avskogingsforordning, norske selskaper som selger relevante varer inn i det europeiske markedet.

– EUDR er ennå ikke innført i Norge ennå, men norske aktører som selger varer i Europa rammes allerede av forordningens krav til rapporteringer av sporbarhet i leverandørkjeden, sier Rafen.

Det flytter deler av bærekraftsarbeidet langt inn i innkjøps- og leverandørprosessene, fordi virksomheten må kunne fremskaffe informasjon fra verdikjeden.

Bankenes risikomodeller skjerpes

For finansinstitusjonene kommer det fortløpende nye krav til hvordan bærekraft og klimarisiko skal håndteres.

Da CSRD og SFDR ble innført, var en del av tankegangen at bankene gjennom investeringene skulle bidra til omstillingen og prioritere grønne posisjoner ut fra et langsiktig verdiskapingsperspektiv.

– Det har vist seg at bankene ikke nødvendigvis har integrert dette i sine kortsiktige modeller. Derfor stilles det nå langt strengere krav til hvordan bærekraft integreres og følges opp i bankenes risikomodeller, med utgangspunkt i fysisk risiko og omstilling og påvirkning på fremtidig verdiskaping og hvordan dette kan påvirke soliditeten i bankvesenet, sier Rafen.

Dermed kan kravene i finanssektoren også få betydning for virksomhetene. Informasjon om klima- og bærekraftsrisiko blir relevant for hvordan bankene vurderer kundene og utlånsrisikoen.

Nye grenser for miljøpåstander

Direktivet for å styrke forbrukernes stilling i det grønne skiftet, omtalt som EmCo (Empower Consumers Directive)  har også fått økt oppmerksomhet. Det retter seg blant annet mot grønnvasking, sosialvasking og generiske påstander som ikke kan underbygges.

– Kravene omfatter emballasje, produktlister, nettsider og reklame, og vil forankres i markedsføringsloven med tilsyn fra Forbrukertilsynet. Det er viktig å merke seg at dette ikke bare angår kommunikasjon mot sluttforbrukere, men også påvirker aktører som leverer innsatsfaktorer i verdikjeden og deres påstander, sier Rafen.

For virksomhetene betyr det at dokumentasjon av miljø- og bærekraftspåstander ikke bare er et spørsmål for kommunikasjonsavdelingen. Produktdata og informasjon fra leverandørkjeden kan bli avgjørende for hvilke påstander selskapet faktisk kan bruke.

Tvangsarbeid kan føre til produktforbud

På det sosiale området trekker Rafen særlig frem EUs Forced Labour Regulation. Forordningen fikk økt oppmerksomhet i Norge i sommer som følge av økte tollsatser og går på viktige punkter lenger enn den norske åpenhetsloven.

– Dette er et krevende område som strekker seg lenger enn åpenhetsloven, ettersom det kan nedlegges direkte forbud mot produkter direkte eller indirekte er produsert ved bruk av tvangsarbeid, sier Rafen.

Det gjør kartleggingen av leverandørkjeden mer konkret enn en generell aktsomhetsvurdering.

– Selv om virksomheter sjelden antar at dette gjelder dem, kan kartlegging hele veien tilbake i verdikjeden avdekke utfordringer lenger bak i leverandørkjeden.

Hvem eier den samlede agendaen?

Regelverkene omtales ikke nødvendigvis som reguleringer for bærekraftsrapportering i det daglige, men illustrerer bredden i de kravene som må håndteres på tvers av organisasjonen.

For Rafen blir derfor spørsmålet om internt eierskap sentralt. De enkelte reglene kan høre hjemme hos økonomi, juridisk, innkjøp, bærekraft, HR, IT eller andre deler av virksomheten, samtidig som datagrunnlag og arbeidsprosesser overlapper.

– Et sentralt spørsmål for enhver organisasjon er hvem som har det interne eierskapet til denne samlede agendaen, og hvordan man sikrer at kravene integreres i rapporteringen under CSRD og ESRS, samt i det strategiske omstillingsarbeidet, sier Rafen.