Europeiske CSRD-rapporter: For mange temaer, for lite dybde

Benchmarken dekker 140 selskaper i «wave 1»-kategorien – de som rapporterer for regnskapsåret 2024 – og omfatter både finansielle og ikke-finansielle foretak i ulike sektorer og land. Rapportene er analysert i detalj, og funnene gir et unikt innblikk i hvordan europeiske selskaper har løst sin første store CSRD-øvelse.

Torsdag 15. mai ble de presentert for et internasjonalt publikum i et lengre webinar. 

– Dette er første gangen selskaper må forholde seg til så omfattende og standardisert bærekraftsrapportering. Vi ønsket å forstå hva som faktisk er levert, på tvers av bransjer, land og tilnærminger, sier Laure Guégan, partner i EY Frankrike.

Rapportstruktur: Overraskende variasjon

EYs analyse viser at rapportenes lengde og form varierer sterkt, og at dette i liten grad skyldes sektor eller størrelse.

– Rapportene varierer fra 37 til 400 sider. Snittet ligger rundt 130, men det er store nasjonale forskjeller, sier Guégan.

Spanske selskaper skriver lengst, men ofte med færre visuelle elementer. I Norden er det motsatt; her brukes det langt flere grafiske fremstillinger, tabeller og infografikk.

– Vi ser tydelig at visuelt innhold gjør rapportene mer tilgjengelige. I snitt er 55 prosent av sidene i rapportene visuelle, men det er betydelig mer i nordiske rapporter enn i tyske og spanske, sier hun.

Det handler ikke bare om layout. Hvordan innholdet struktureres, hvilken rekkefølge kapitlene kommer i, og hvordan ESRS-kravene er tagget og koblet til konkrete avsnitt, varierer også sterkt.

– En del selskaper har gjort en formidabel jobb med å knytte rapporteringen tett til forretningsstrategien, mens andre leverer mer som et «compliance repository», sier hun.

Hun sier at selskaper bør spørre seg hvorvidt de har funnet en god balanse mellom tekst, visualisering og tilgjengelighet, og om rapporten faktisk er lesbar for eksterne brukere.

– Disse rapportene representerer en enorm innsats fra selskapene. Nå handler det om å forbedre kvaliteten, ikke mengden, sier Guégan.

Dobbel vesentlighet: For mange temaer, for lite dybde

Kiara Konti, partner og spesialist på dobbel vesentlighet, sier at de ser for mange IRO-er – impacts, risks and opportunities – og for lite struktur.

– Mange selskaper har en lang liste med vesentlige temaer, men går ikke dypt nok i hva som faktisk er vesentlig, sier hun.

Flertallet av selskapene rapporterer at klima, arbeidsstyrke og forretningsetikk er vesentlige temaer. Men når det gjelder kunder og sluttbrukere, er det tynnere.

– Det er tankevekkende at så mange rangerer egne ansatte som viktigere enn sluttbrukere. Betyr det at de største bærekraftspåvirkningene skjer internt, ikke gjennom produktene? spør hun.

Nivået av detaljer varierer også kraftig. Noen beskriver IRO-er på overordnet nivå, for eksempel som klimaendringer eller leverandørrisiko. Andre går ned på sub-sub-topics, som energibærertyper, vannintensitet eller lokalsamfunnseffekter.

– Vi anbefaler at selskaper går ett skritt tilbake og spør: Hva er egentlig en påvirkning? Hva er det som endrer seg, og for hvem? En endring er alltid selve kjernen i et impact-begrep, sier Konti.

Hun peker på at det er lett å blande sammen årsak og virkning. Bruk av energi er for eksempel et input – ikke en påvirkning i seg selv. Det er konsekvensene – som utslipp eller tap av natur – som er selve påvirkningen.

Klima: De fleste har en plan, men ikke hele bildet

Partner Frédéric Papon tok for seg det mest detaljerte kapitlet i CSRD: ESRS E1 om klima. Her viser tallene en viss modenhet:

– 92 prosent av selskapene har en overgangsplan. Det er en kraftig økning sammenlignet med året før, sier han.

Men han påpeker også svakheter i detaljene og i substansen bak påstandene:

• Kun 73 % av selskapene med plan har mål for Scope 1, 2 og 3.

• Bare 11 % oppgir eksplisitt at målene er i tråd med 1,5°C-målet.

• 26 % rapporterer fremtidige investeringer (CapEx/OpEx).

• 42 % med net-zero-mål nevner karbonkreditter, og da hovedsakelig av typen «unngåtte utslipp» – som har lavere kvalitet.

– Mange selskaper sier at målene er «på linje med» 1,5-gradersmålet, men uten å vise hvordan, sier Papon.

Han trekker også frem at bruken av karbonkreditter er underkommunisert. Kun en liten andel redegjør for hvorvidt disse er basert på faktisk fjerning av CO₂, som er essensielt for validitet.

– Det er bekymringsfullt hvis selskaper skal nå net-zero uten en troverdig kredittstrategi. Unngåtte utslipp er ikke det samme som karbonfjerning, sier han.

EY-teamet har også sett på hvordan selskapene presenterer dekarboniseringslevers – tiltakene som skal bidra til utslippskutt – og hvordan de er kvantifisert.

– De beste rapportene viser tydelig hvor mye hvert tiltak bidrar med, og knytter det til både tidshorisont og investeringsbehov, sier han.

Konkrete råd til forbedringer

De tre partnerne anbefaler følgende forbedringsområder:

• Vær tydelig på ambisjonsnivå og tidshorisont.

• Knytt konkrete dekarboniseringslevers til mål – og kvantifisér.

• Forklar hvordan overgangsplanen er finansiert og forankret i styret.

• Lag visuelle rapporter med tydelig struktur og referanser til ESRS.

• Skap koblinger mellom vesentlighet, strategi og risikostyring.

• Bruk standardiserte rammeverk som TNFD og TCFD for konsistens.

• Vær transparent rundt usikkerhet, avgrensninger og metodikk.

• Fokusér på endringer: Hva endres i natur eller samfunn, ikke bare hvilke prosesser som foregår.