Hvem kan han selge ex-PwC til?
Når PwC i Norge skiller ut revisjons- og rådgivningsvirksomheten rettet mot mindre kunder, følger de i fotsporene til kolleger i Sverige og resten av Nordvest-Europa. Men hvem i Norge kan ha strategisk interesse av å kjøpe en virksomhet av en slik størrelse?

I går ble det kjent at PwC Norge skiller ut betydelige deler av sin revisjons- og rådgivningsvirksomhet rettet mot små og mellomstore kunder, og at selskapet leter etter en kjøper for denne enheten.
Det nye selskapet tar på den ene siden med seg masse kompetente folk og et stort antall godt betalende kunder, men vil på den andre siden ha et betydelig behov for å investere i teknologi, markedsføring og employer branding. Dette er en type case som private equity-fond gjerne kaster seg over – og her går PwC Norge faktisk i opptråkkede stier.
Look to Sweden?
Transaksjonen speiler nemlig en utvikling vi allerede har sett i Sverige: I februar solgte KPMG svenske 17 kontorer til Azets, og omtrent samtidig solgte PwC sin virksomhet rettet mot mindre og mellomstore, ikke-regulerte selskaper. Kjøper var Cedra, et nytt selskap med fem partnerdrevne revisjonshus og PE-fondet Adelis på eiersiden.
Så vidt Økonomi24 har klart å bringe på det rene, skal imidlertid Cedra ikke være involvert i den norske transaksjonen, i hvert fall ikke på det nåværende tidspunkt. Leder for revisjon i PwC i Norge, Eli Moe-Helgesen, sa følgende til Finansavisen etter nyheten i Sverige:
– Jeg har snakket med kollegaer i Sverige, og de sier at det er flere av de mindre lokalkontorene i PwC som ønsker å være med i Cedra.
– Personlig tror jeg partnermodellen kommer til å overleve for de store revisjonsselskapene. Investeringer fra PE-fond kan imidlertid være en god løsning for de små og mellomstore revisjonsselskapene.
Hvorfor skilles de mindre kundene ut?
Offisielt begrunnet PwC og KPMG i Sverige (i likhet med PwC Norge) grepene med et ønske om strategisk fokus og bedre tjenester til større selskaper og vekstselskaper. Men i bransjen tolkes dette også som et svar på strukturelle utfordringer både internt og eksternt. Det er god grunn til å tro at flere av disse gjør seg gjeldende i minst like stor grad i det norske markedet:
Stordriftsulempene i Big Four-modellen: Globale standarder, teknologi og compliance-krav som er tilpasset store, børsnoterte selskaper, har vist seg krevende å anvende for små og mellomstore virksomheter på en effektiv måte. Det kan ha skapt et internt kostnadsnivå som, sammen med krav til metodikk og krav om bred faglig dybde, i praksis har gjort revisjon for SMB-segmentet mindre lønnsomt og mer tungrodd.
Økende regelverkskompleksitet: En annen konsekvens av foregående punkt, er at småbedrifter ofte har mer behov for pragmatiske, forretningsnære råd, og mindre for systemer og løsninger primært utviklet for multinasjonale konsern. Sagt på en annen måte; det er ikke skandinaviske småbedrifter som er driveren for global utvikling i Big Four. Ved å skille ut miljøene som henvender seg til slike kunder, skapes det rom for spesialiserte aktører med enklere struktur og mer fleksibilitet.
Private equity som katalysator: I både Sverige og internasjonalt har private equity-fond vist sterk interesse for revisjons- og rådgivningsfirmaer, nettopp fordi SMB-markedet er så stort og fragmentert. Samtidig representerer de faste gjentagende inntekter. Fondene ser mulighet for skalafordeler, teknologisk effektivisering og konsolidering, noe som illustreres av etableringen av Cedra, og tidligere investeringer i for eksempel EisnerAmper (USA).
PE med langsiktige planer?
De fleste kilder Økonomi24 har snakket med, ser for seg at den mest naturlige kjøperen av ex-PwC vil være et av de mange PE-fondene som nå gjør sine hoser grønne for små og store regnskaps- og revisjonsmiljøer i hele Skandinavia.
De har betalingsevne til å kunne hoste opp summene som det her er naturlig at PwC-partnerne vil forvente seg, og mange har erfaring med å håndtere omstrukturering av organisasjoner av denne størrelsen.
Noen spør seg imidlertid om PE-fond kan se for seg en tilstrekkelig tydelig og realistisk exit-strategi for et så stort selskap som det her kommer til å bli snakk om. PE-fond vil vanligvis selge seg ut etter 3-5 år, med betydelig gevinst, og hvem kan potensielt være de naturlige neste kjøperne av en slik aktør?
For et «vanlig» selskap kunne en delvis børsnotering kanskje vært et mulig alternativ, men børsnoterte revisjonsselskaper har vært svært uvanlig. Noen husker kanskje at Accenture startet som konsulentvirksomheten som ble spunnet ut av revisjonsselskapet Arthur Andersen i 1989 og børsnotert 12 år etter, men det er altså 24 år siden, og de har aldri levert tradisjonelle revisjonstjenester.
Etter dette var det stort sett taust for børsnoterte revisjonsforetak – i hvert fall frem til 15. april i år, da britiske MHA (et mindre foretak i Baker Tilly-nettverket) ble notert på London Stock Exchange.
Begivenhetsrike måneder
Men kanskje er vi allerede godt inne i en tiden hvor uvanlige ting skjer i det som tradisjonelt har vært en svært konservativ bransje. Vi har allerede nevnt PE-fondet Adelis’ investering i Cedra, og Azets – som kjøpte de 12 KPMG-kontorene i Sverige – er eid av PE-fondene HG Capital og PAI Partner.
Det skjer ting også i regnskap: Aider har fått Castik inn på eiersiden, Value Group har fått inn Raitalainen, hvor Norvestor er majoritetsaksjoner, og ECIT ble kjøpt av børs i fjor av Towerbrook Capital Partners (tidligere Soros Private Equity) – og vi har allerede i månedsvis hørt rykter om at BDO her hjemme vurderer å selge ut regnskapsvirksomheten sin.
Tidligere denne uken kunngjorde PE-selskapet Accru både at de har etablert seg i Norge, og at de allerede har kjøpt selskapene iRegnskap, OM Regnskap, Re-visjon, Enter Revisjon, K-Team og ECOVIS Norway – men kanskje ex-PwC blir feil/for stor for deres investeringsprofil?
Internasjonal trend
Dette er en del av en trend som på ingen måte begynte i Skandinavia: Grant Thornton USA, etter først å ha fusjonert med sitt irske søsterselskap, ble solgt til et konsortium ledet av New Mountain Capital i 2024. Den britiske «armen» av Grant Thornton var invitert med i fusjonen, men gikk heller på egen hånd til Cinven, i en avtale som ifølge ryktene verdsatte denne delen av revisjonsselskapet til rundt halvannen milliard pund.
Beveger vi oss over til navn som er mindre kjent i Norge, solgte amerikanske Armanino 20 prosent av selskapet til Further Global Capital Management, også det i fjor. Baker Tilly har også solgt like over halvparten av selskapet til Hellman & Friedman og Valeas Capital Partners, for én milliard dollar.
Faktisk har Chicago-baserte Koltin Consulting Group estimert at innen utgangen av 2025 vil mer enn halvparten av de 30 største amerikanske revisjonsfirmaene ha solgt seg helt eller delvis til PE-selskaper. Så sent som i 2020 hadde ingen selskaper i denne sektoren PE-fond på eiersiden.
Everest som ikke gikk til topps
Det skal imidlertid sies at Ikke alle slike prosesser kommer seg helt over mållinjen. EY forsøkte i fjor å skille ut rådgivningsvirksomheten sin i en operasjon kalt «prosjekt Everest».
Selskapet tok opp over 700 millioner dollar (!) i lån for å finansiere en ambisiøs plan om å dele selskapet i to, børsnotere konsulentvirksomheten og gi partnerne betydelige utbetalinger.
Men akkurat da EY så ut til å nærme seg toppen av sitt eget fjell, raste hele prosjektet sammen. Intern uenighet og motstand fra seniorpartnere i USA førte til at prosjektet ble lagt på hylla for godt i april i fjor.
Siden har EY gjennomgått omfattende kostnadsreduksjoner og effektiviseringstiltak, og de har blant annet redusert arbeidsstyrken og eliminert tusenvis av jobber internasjonalt.