Oljefondet stiller større klimakrav uavhengig av CSRD

La oss si at du har eierandeler i 9.000 selskaper. Du forutsetter at disse selskapene påvirker klimaet, og at selskapenes egen verdiskaping blir påvirket av klimaendringer. Hvordan bør du da forholde deg når det viktigste mandatet er å skape høyest mulig langsiktig avkastning for eierne av fondet? 

– Dette er enkelt forklart rasjonalet bak Oljefondets klimaplan, og den står klippefast uavhengig av endringer i europeisk bærekraftsrapportering. Derfor forventer fondet at selskapene de investerer i har troverdige planer for å kutte utslipp og tilpasse seg klimarisiko, sier Mette Lindbæk, partner i det uavhengige miljø- og bærekraftsbyrået Sustainability AS. 

Den siste uken har Oljefondets klimaplan fått økt oppmerksomhet, inkludert i sosiale medier. Den er imidlertid ikke ny, og andre store investorer som KLP har også lignende styringsdokumenter, sier Lindbæk. 

Vi har tatt en titt på hvilke krav Oljefondet stiller til selskapene de investerer i, samt en undersøkelse som den anerkjente professoren Alex Edmans har gjort blant over 500 fondsforvaltere. 

Oljefondets krav til selskaper

Oljefondet skriver i sin klimaplan at de skal være en aktiv eier og støtte selskaper i klimaomstillingen. Klimadata skal integreres i investeringsanalyser for å redusere risiko og øke avkastning. Innen 2025 er målet å benytte stadig mer detaljerte klimadata, særlig knyttet til sektorspesifikk risiko og muligheter i verdikjeden.

Investeringene skal rettes mot muligheter i klimaovergangen. Ved store eierandeler i selskaper med høy overgangsrisiko vil det føres dialog om netto nullutslipp. Dersom slike selskaper har svake planer uten fremgang, kan observasjon eller utelukkelse vurderes.

Aktivt eierskap skal bidra til at selskaper setter mål om netto nullutslipp, helst innen 2025 for de mest utslippsintensive, og innen 2040 for hele porteføljen. Selskaper forventes å utvikle overgangsplaner med klare mål og tidsrammer, og rapportere åpent i tråd med TCFD-anbefalingene. Ved manglende respons kan styret bli holdt ansvarlig gjennom stemmegivning eller aksjonærforslag.

Klimarisiko er finansiell risiko

Lindbæk sier at Oljefondet legger stor vekt på at klimarisiko må forstås og styres som enhver annen finansiell risiko. Derfor forventes det at selskaper har en troverdig strategi for å nå netto nullutslipp innen 2050, og at de er åpne om hvordan klimautfordringer vil påvirke virksomheten fremover.

– Selskapene bør sette konkrete klimamål basert på såkalte vitenskapsbaserte mål (SBT) i tillegg til å rapportere på en åpen og systematisk måte om klima. Det gir investorer som Oljefondet mulighet til å forstå hvilke typer klimarisiko som faktisk er relevante. Naturrisiko er forøvrig også en del av dette sier hun.

Lindbæk peker på at ESG-faktorer i stadig større grad inngår også i andre forvalternes beslutningsgrunnlag, men at det i praksis sjelden handler om idealisme. Hun viser til undersøkelsen «Sustainable Investing in Practice», ledet av professor Alex Edmans ved London Business School. Den kartlegger hvordan 509 forvaltere verden over integrerer ESG i sine investeringsbeslutninger.

– Forvaltere er ikke nødvendigvis uinteresserte i klima, men de opererer i et system med sterke insentiver og strukturelle begrensninger. Uten klare regulatoriske krav eller sterk finansiell motivasjon, vil tiltak for å begrense klimaendringer ofte bli et sekundært hensyn. Dette gjør at bærekraftig investering i praksis handler mer om finansiell risiko og mulig avkastning, og mindre om direkte påvirkning på planetens fremtidige temperatur, sier Lindbæk.

Begrunner ESG-hensyn med ønske om bedre avkastning og lavere risiko

Hun sier at noe av det mest interessante med undersøkelsen er at 75 prosent av forvalterne bruker ESG-faktorer i investeringsbeslutninger, men at nesten alle begrunner det med ønske om bedre avkastning eller lavere risiko. Bare 27 prosent var villige til å gi avkall på ett basispunkt i avkastning for å oppnå bedre ESG-resultater.

– Dette viser hvor sterkt det finansielle motivet står, og hvor forsiktige mange er med å ofre noe på kort sikt, selv om det kan gi bedre bærekraft på lang sikt. Uten en tydelig kobling til finansiell verdi, havner bærekraft bak andre hensyn, sier hun.

Rundt 72 prosent av forvalterne svarer at deres ESG-atferd styres av eksterne krav som fondsmandater, interne policyer og krav fra kunder. Slike føringer kan paradoksalt nok begrense rommet til å ta beslutninger med høy ESG-effekt, selv når det ville være ønskelig. Et eksempel er manglende anledning til å investere i selskaper med forbedringspotensial (såkalte «ESG oppussingsprosjekter»), som kunne hatt stor bærekraftseffekt.

– Mandatet til fondsforvalterne er til syvende å sist å ta ESG-hensyn for å maksimere langsiktig avkastning, mens selve klimaomstillingen må skje i selskapene hvor de er investert. Det handler ikke om bærekraft i seg selv, men skal man sikre verdier på lang sikt må man i det aller minste ta innover seg klimarisikoen, sier Lindbæk.