Krigen i Ukraina og økt geopolitisk spenning har gjort eksportkontroll og sanksjoner til en langt mer praktisk problemstilling for norske selskaper. Handel styres ikke lenger bare av pris, marked og logistikk, men i økende grad også av sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Advokat Martin Berntzen Often i KPMG mener regelverket har blitt både mer omfattende og vanskeligere å navigere i. Han beskriver spennet mellom myndighetskrav og kontraktsforpliktelser som en av de største utfordringene for eksportører.
– Når sanksjoner innføres raskt, og de må ofte innføres raskt fordi de tilpasser seg den geopolitiske virkeligheten, så har man ikke nødvendigvis tenkt på alt. Kanskje særlig ikke på dem som skal etterleve regelverket, sier Often.
To regelverk må vurderes samtidig
En viktig nyanse i regelverkene er forskjellen mellom sanksjoner og eksportkontroll. Sanksjonsregelverket begrenser blant annet hvem man kan handle med og hvilke varer eller tjenester som kan selges. Eksportkontrollen regulerer på sin side hvilke varer, teknologier og tjenester som krever tillatelse for å kunne eksporteres.
– Selv om de er to forskjellige regelverk, glir de veldig over i hverandre, og det er nesten umulig å forholde seg til det ene uten det andre, sier Often.
Sanksjonsregelverket har dessuten en side som gjør problemstillingen mer alvorlig enn ordinær kontrakts- eller tollrisiko. Often peker på at også uaktsomme overtredelser kan rammes.
– Jeg vil påpeke at det er et personlig straffeansvar i sanksjonsloven, og det gjelder også for uaktsomhet. Uaktsomme brudd på dette regelverket kan resultere i fengsel.
KPMG anbefaler å avklare så tidlig som mulig om varen eller teknologien er eksportkontrollert, undersøke destinasjon, kunde og sluttbruker, sikre nødvendige tillatelser og dokumentere hele beslutningsgrunnlaget.
– Eksportkontroll bør ikke være et spørsmål som først dukker opp hos logistikkavdelingen når varen skal sendes. Virksomheten bør ha avklart hvem som eier vurderingen, når en handel skal eskaleres og hvordan beslutningen dokumenteres, sier Often.
Salget til Frankrike er ikke nødvendigvis der varen ender opp
Kundekontrollen kan heller ikke stoppe ved den direkte kjøperen. For sanksjonsutsatte produkter er spørsmålet hvor varen faktisk ender og hvem som skal bruke den.
– Ansvaret opphører ikke selv om man har solgt til noen i Frankrike. Hvis disse varene ikke kan eksporteres til Russland, kan man ikke bare si at ansvaret er avsluttet.
Det betyr at eksportøren i risikoutsatte transaksjoner ikke uten videre kan slå seg til ro med hvem den direkte kunden er. Også indikasjoner på sluttbruk, reeksport og hvem som faktisk skal motta varen kan måtte undersøkes.
Samtidig må selve produktet klassifiseres. Eksportkontrollregelverket omfatter ikke bare forsvarsmateriell, men også flerbruksvarer, teknologi, tjenester og i enkelte tilfeller kunnskap. Kontrollistene oppdateres løpende, og KPMG anbefaler at klassifisering og eventuelt lisensbehov avklares tidlig.
– Hvis man selger teknologi i form av kunnskap og bidrar med tekniske tjenester for militære produkter, er sjansen stor for at man trenger lisens. Det er viktig å være bevisst på dette før man står på grensen med varen, sier Often.
Listen er ikke alltid nok
En ytterligere komplikasjon er de såkalte «catch all»-bestemmelsene. De kan utløse lisensplikt selv om den aktuelle varen eller tjenesten ikke står på en ordinær kontrolliste.
– Man kan tro at alt er i orden etter å ha sjekket listene, men hvis tjenesten for eksempel bidrar direkte til å øke et lands militære evne, kan den likevel kreve lisens, sier Often.
Han anbefaler derfor tidlig kontakt med Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner, DEKSA, dersom virksomheten er usikker på eksportkontrollen. Poenget er å avklare problemstillingen før kontrakten og leveransen har kommet så langt at en eventuell lisensplikt blir et kommersielt problem.
Dokumenter hvorfor dere sa ja
Often mener samtidig at målet ikke kan være et kontrollsystem som eliminerer enhver tenkelig risiko. Det vil både være kostbart og i praksis vanskelig å oppnå.
– Det er sjelden mulig å ha perfekt compliance. Hvis man bygger et compliance-system og regler som krever at man er perfekt, vil det bli dyrt og utfordrende. Kjernen i å finne en balanse er å dokumentere at den er tilstrekkelig.
Dersom virksomheten beslutter å gjennomføre en handel med forhøyet risiko, bør det være mulig å vise hva som ble undersøkt, hvordan kunden ble kvalitetssikret og hvorfor man konkluderte med at transaksjonen kunne gjennomføres.
– Hvis alt ser bra ut og man har dokumentert vurderingene, har man i det minste noe å vise til. Det er ingen garanti, men det viser at man har vurdert saken. I tillegg må man ha opplæring. Dokumenter opplæringen, sier Often.
Han anbefaler et strukturert compliance-opplegg med tydelige roller, rutiner og opplæring, kombinert med dokumentasjon av screening, vurderinger og beslutninger. Vanskelige saker bør (ikke uventet) ha en definert vei videre til juridisk vurdering, ekstern rådgiver eller dialog med myndigheter og banker.
Kan havne i kontraktsfellen
En eksportør kan likevel gjøre en grundig sanksjonsvurdering og ende med et annet problem: Kunden forventer fortsatt å få varen som er bestilt og betalt for.
Often mener dette spennet mellom myndighetslojalitet og kontraktslojalitet er særlig krevende. En generell frykt for et mulig sanksjonsbrudd gir ikke nødvendigvis virksomheten rett til å stanse leveransen uten økonomiske konsekvenser.
– Man har jo også en kontrakt med en kunde på andre siden som skal motta varene. Da må man vurdere om man kan bryte kontrakten fordi man mener at det er en fare for sanksjonsbrudd. Det er et utfordrende spørsmål.
Europeisk rettspraksis viser ifølge KPMG at domstolene normalt krever et konkret rettslig grunnlag og legger stor vekt på hvordan kontrakten faktisk er utformet. Overoppfyllelse av sanksjonsreglene gir ikke automatisk fritak fra kontraktsansvar.
Sanksjonsklausulen bør inn før problemet oppstår
Sanksjonsrisiko bør håndteres allerede når kontrakten skrives. KPMG anbefaler at virksomheten vurderer sanksjonsklausuler og regler om betaling, levering og force majeure, og at kontrakten tydelig beskriver hva som skjer dersom regelverket eller risikobildet endrer seg.
– Den enkleste måten å håndtere dette på er å ha en kontraktsbestemmelse som tillater kansellering ved mistanke om regelbrudd. Hvis man ikke har det, blir det fort erstatningskrav av slikt, sier Often.
Hvor stor handlefrihet klausulen faktisk gir, vil avhenge av ordlyden, hvilket lands rett som gjelder og hvor konkret sanksjonsrisikoen er. Han trekker blant annet frem saker fra utenlandske domstoler der sanksjonsklausuler og force majeure-bestemmelser er blitt tolket strengt. En av dem er FedEx, som ble holdt ansvarlig etter at restriksjonsbelagte varer sendt til Frankrike senere endte i Iran.
Kontrollen må være god nok til å fange opp produkter, kunder og sluttbrukere som innebærer risiko, men kontraktene må samtidig gi selskapet handlingsrom dersom en tilsynelatende ordinær handel senere viser seg å være problematisk.
– Når det gjelder avtaler mellom parter, må man ha bestemmelser i kontrakten som beskytter mot risikoen for sanksjonsbrudd, eller i det minste ha muligheten til å bryte kontrakten uten å bli holdt økonomisk ansvarlig, sier Often.
