Etter tiår med fred: Nå må forsvarsindustrien «på helsestudio»

Krigens tilbakekomst til Europa har utløst en historisk dreining i forsvarspolitikken. Etter tiår med nedbygging og svekkelse av forsvarssektoren, særlig etter den kalde krigens slutt, er industrien nå gjenstand for en dramatisk oppskalering. CEO-er i norske forsvarsbedrifter står midt i dette skiftet, og utfordringene er betydelige.

– Vi går fra tiår med fred og stagnasjon, til en tid hvor alt skjer samtidig: Budsjettvekst, krav om innovasjon, kapasitetsutvidelse og rekruttering. Det setter hele økosystemet i forsvarsindustrien på prøve, sier Anders Brun, managing partner i Strategy&, konsulenthuset som er del av PwC.

Nå leder han en nasjonal satsing på å samle og styrke kompetanse og leveringskapasitet på tvers av alle tjenestegrenene i PwC.

Forsvaret ble bygget ned, og industrien med det

Brun minner om at Europas forsvarsevne gjennom 1990- og 2000-tallet gikk inn i en «nær dvaletilstand». I Norge gikk man fra seks brigader til én på kort tid. De nasjonale lagrene ble slanket, investeringene kuttet og hele verdikjeden ble mindre robust.

– Hele den sivile siden av industrien, særlig underleverandører og vedlikeholdsbedrifter, forvitret. De måtte finne andre markeder. Det gjør at vi i dag mangler kapasitet til å produsere og vedlikeholde i det tempoet som etterspørres, sier Brun.

Han peker på at det som tidligere var en industri med både sivile og militære koblinger, i dag er langt mer fragmentert og preget av silotenkning. Samarbeidet på tvers av landegrenser og sektorer er svakere enn det både effektivitet og sikkerhet skulle tilsi.

Innovasjon ble byttet mot treghet

En annen konsekvens av freden: Evnen til rask innovasjon ble svekket.

– Vi har tillatt oss ti år lange R&D-prosjekter. Nå ser vi hvordan Ukraina utvikler nye dronesystemer på ukesbasis. Det utfordrer hele vår forestilling om hva innovasjon i forsvar faktisk krever, sier Brun.

Han peker på at selv lavkostdroner til noen titusener av kroner har endret slagmarken fundamentalt. Ukrainas påstand om at 70 prosent av skadene de påfører Russland kommer fra droner, illustrerer hvordan ny teknologi kan snu maktbalanser.

– Det som var sant for fem år siden, er ikke sant lenger. Droner som var effektive i februar er utdaterte i april. Det er en innovasjonstakt vi aldri har sett maken til, sier han.

Et marked i eksplosiv vekst

Det er ikke bare teknologien som endres; det samme gjør også markedet. Forsvarsbudsjettene i NATO-området er ventet å øke med opptil 50 prosent innen 2028. EU forbereder i tillegg et investeringsfond på 800 milliarder euro. I Norge ligger det an til en økning til 120–125 milliarder kroner i 2028, og det er sannsynlig at det tallet vil stige ytterligere.

– Vi har en ekstrem etterspørselsvekst, men kapasiteten i industrien henger ikke med. Et konkret eksempel: En 155 mm granat har gått fra å koste 2.500 dollar til mellom 13.000 og 15.000 dollar. Ikke fordi teknologien er ny, men fordi etterspørselen har eksplodert og tilbudet ikke har skalert, sier Brun.

Sårbarheten i produksjonslinjene er også tydelig. Når det er få leverandører av kritisk materiell som eksplosiver og elektroniske komponenter, skaper det flaskehalser. Som Brun poengterer: Du setter ikke opp en sprengstoffabrikk over natten.

Et annet sentralt problem for Europa, inkludert Norge, er avhengigheten av amerikanske forsvarskapasiteter. Dette gjelder overvåking, langtrekkende presisjonsvåpen, rakettforsvar og logistikk.

– Denne avhengigheten begrenser Europas strategiske autonomi. Når USA i tillegg flytter fokuset mot Asia, må Europa og Norge styrke egen kapasitet, sier Brun.

Norske aktører i verdensklasse

I dette bildet fremstår den norske forsvarsindustrien som en av Europas mest dynamiske. Ikke bare på grunn av kjente navn som Kongsberg Defence og Nammo, men også på grunn av en bred underskog av selskaper – fra komponentleverandører som Nordic Semiconductor til vedlikeholdsaktører som Tromek.

– Det finnes 50-100 selskaper i Norge som har fra 20 til 80 prosent av omsetningen sin i forsvar. Mange av disse ser nå dramatisk inntektsvekst, sier Brun.

Han trekker også fram utenlandske aktører som Hanwha (Sør-Korea) og Saab (Sverige) som har etablert seg med produksjon og vedlikehold i Norge.

Strategiske veivalg for selskapene

For norske bedriftsledere i forsvarsindustrien handler det nå om å gjøre strategiske veivalg:

• Hvordan skalerer vi produksjonskapasitet hurtig?
• Hvordan tiltrekker vi kritisk kompetanse i et stramt arbeidsmarked?
• Hvordan digitaliserer vi verdikjeden uten å gå på akkord med sikkerhet?
• Hvordan kombinerer vi bærekraftkrav med økt produksjon?

Brun peker på behovet for å konsolidere industrien og skape større enhetlige systemer.

– Europa har 13 stridsvognmodeller, USA har én. Vi må få mer interoperabilitet, større produksjonsvolum og dermed lavere kostnader. Det krever koordinering over landegrensene, sier han.

Dersom investeringsløftene blir fulgt opp, kan forsvarsindustrien igjen bli en av Norges største sektorer målt i omsetning, tror Brun. Spørsmålet er om industrien klarer å levere på tempo og kvalitet.

– Politikernes vilje til å investere i forsvaret er reell, og summene som skal brukes har vi ikke sett siden den kalde krigen. Det er en nasjonal og europeisk prioritet. Men industrien må mobilisere – og det raskt, sier han.

Et momentum som må håndteres riktig

For å lykkes, må industrien ikke bare respondere, men lede. Det betyr å sette innovasjon i system, skape attraktive arbeidsplasser for unge ingeniører og investere i digitalisering og automatisering, som både styrker forsvarsevnen og gir kontroll i en geopolitisk ustabil tid.

– Det handler ikke bare om å produsere mer, men å produsere smartere. Det krever disiplin, investering og vilje til å endre seg. Vi må tenke helhetlig, strategisk, og ikke minst langt frem. Dette er ikke en midlertidig topp, det er en ny normal.