Slik endrer Omnibus-avtalen rapporteringen for norske foretak

Kristine Moum Flateland, partner i Deloitte ESG Assurance, har analysert konsekvensene av avtalen fra desember 2025. Analysen peker ikke overraskende på en markant reduksjon i antallet rapporteringspliktige selskaper i Norge, samtidig som behovet for ESG-data i verdikjeden og kapitalmarkedet vedvarer.

Nye terskelverdier reduserer omfanget drastisk

Avtalen innebærer at rapporteringsplikten avgrenses til foretak som oppfyller begge følgende kriterier:

• Over 1 000 ansatte

• Over 450 millioner euro i omsetning

Tidligere estimater tilsa at rundt 1.200 norske foretak ville bli omfattet. Med de nye tersklene anslår Moum Flateland mellom 80 og 90 prosent vil falle utenfor. I praksis betyr dette at kun et sjikt på mellom 120 og 240 selskaper vil ha direkte rapporteringsplikt.

– Når vi ser på Kapitals liste over de 500 største selskapene, identifiserer vi nå kun rundt 157 selskaper som oppfyller begge kriteriene. Dette markerer et skifte fra en breddetilnærming til et fokus på toppsegmentet i norsk næringsliv, sier hun.

Strukturelle skjevheter: Arbeidskraft vs. Kapital

Flateland fremhever at de nye kriteriene skaper en asymmetri mellom ulike sektorer. SSB-statistikk viser et betydelig fall i antall foretak i intervallet mellom 250 og 1.000 ansatte. Dette rammer bransjer ulikt:

• Arbeidsintensive næringer (eksempelvis bygg/anlegg og dagligvare) forblir i stor grad rapporteringspliktige. Aktører som Veidekke, AF Gruppen og NorgesGruppen vil fortsatt måtte rapportere grunnet høye ansattall.

• Kapitalintensive næringer (eksempelvis eiendom, finans og shipping) faller ofte utenfor. Dette gjelder selskaper med store balanseverdier og høy omsetning, men relativt få ansatte.

– Innen eiendom ser man for eksempel at selskaper som forvalter store porteføljer, men har under 1.000 ansatte, nå kan unntas lovkravet. Tilsvarende gjelder for flere regionale sparebanker som har betydelige forvaltningskapitaler, men færre ansatte enn grenseverdien, sier hun.

Utfordringer i verdikjeden (Scope 3)

For selskapene som fortsatt er rapporteringspliktige, medfører Omnibus-avtalen nye operasjonelle utfordringer knyttet til datainnhenting. Forslaget introduserer en «Value Chain Cap» som begrenser hvilke data store selskaper kan kreve av sine mindre leverandører.

– Dette er særlig relevant for dagligvarebransjen og industriaktører med komplekse leverandørkjeder. Mens morselskapet er pålagt å rapportere på totale utslipp, begrenses deres mulighet til å innhente detaljert informasjon fra underleverandører. Dette kan vanskeliggjøre nøyaktig Scope 3-rapportering, sier Moum Flateland.

Markedsdrevet rapportering vedvarer

Selv om de regulatoriske kravene bortfaller for en stor andel norske selskaper, understreker Deloitte-partneren at det kommersielle behovet for rapportering vil øke.

1. Smitteeffekt fra store aktører: De gjenværende pliktige selskapene (som Equinor, store entreprenører og banker) vil fortsatt ha behov for data fra sine leverandører og kunder for å oppfylle egne krav.

2. Finansiering og kapitaltilgang: Banker og obligasjonsmarkeder stiller stadig strengere krav til ESG-dokumentasjon, uavhengig av CSRD-status, for å tilby grønne lån eller gunstige betingelser.

3. Øvrig lovverk: Åpenhetsloven og kravene til styrets årsberetning i regnskapsloven gjelder fortsatt.

– Konklusjonen er at skillet mellom pliktig og frivillig rapportering blir mindre relevant i praksis. For en CFO i et selskap som nå faller utenfor de nye terskelverdiene, vil det likevel være strategisk nødvendig å opprettholde en strukturert tilnærming til bærekraftsrapportering for å sikre konkurransekraft og tilgang på kapital, sier Moum Flateland.