Forskning viser: Revisor kan forbedre bærekraftsrapporteringen

De første bærekraftsrapportene var ofte preget av gode intensjoner, grønne mål og brede formuleringer om samfunnsansvar. For investorer, myndigheter, kunder og andre interessenter har problemet vært det samme: Hvordan kan de vite om tallene, klimamålene og påstandene faktisk stemmer?

En fersk forskningsartikkel av Yasemin Zengin-Karaibrahimoglu, Swarnodeep Homroy og Gerald J. Lobo, som er publisert i The British Accounting Review, oppsummerer hva forskningen vet om kvaliteten på attestasjon av bærekraftsrapportering.

Konklusjonen: Bærekraftsrapportering er i ferd med å bli en sentral del av infrastrukturen i kapitalmarkedene. Men verdien av rapporteringen avhenger av kvaliteten på kontrollen. En attestasjon som er snever, uklar eller preget av standardformuleringer, kan bli lite mer enn et symbol. En attestasjon som er uavhengig, konkret og faglig robust, kan derimot gjøre bærekraftsrapporteringen mer relevant, sammenlignbar og troverdig.

Forskerne bygger artikkelen på en målrettet litteraturgjennomgang av forskning om attestasjon av bærekraftsrapportering. De søkte i et definert utvalg ledende regnskapstidsskrifter og identifiserte 91 artikler publisert mellom 1997 og 2025. Deretter ble forskningen analysert og samlet i fire hovedtemaer: Utvikling av leverandører og praksis, standarder og metodisk variasjon, virkninger for markeder og interessenter, samt interessenttillit og attestasjonens troverdighet.

Fra grønn fortelling til etterprøvbare data

Forskerne peker på at bærekraftsrapportering har vokst kraftig de siste 20 årene. Samtidig har kravene til troverdighet økt. ESG-informasjon brukes i dag til kapitalallokering, risikovurdering, investeringsbeslutninger, regulatorisk oppfølging og vurderinger av selskapers langsiktige verdiskaping. Dermed holder det ikke lenger at selskapene selv forteller at de «tar bærekraft på alvor».

Utfordringen er at bærekraftsrapportering skiller seg fra finansiell rapportering. Den består ofte av en blanding av tall, fortellinger, fremtidsmål, utslippsdata, klimascenarioer og kvalitative vurderinger. Mye av dette er vanskeligere å kontrollere enn tradisjonelle regnskapstall.

Attestasjon er derfor en viktig del av infrastrukturen rundt bærekraftsrapportering. En ekstern part skal bidra til å vurdere om informasjonen er pålitelig, sammenlignbar og nyttig for brukerne.

I Europa skjer dette samtidig med innføringen av Corporate Sustainability Reporting Directive, CSRD. Direktivet krever begrenset sikkerhet for bærekraftsrapportering, med en forventet utvikling mot betryggende sikkerhet på sikt. Det betyr at bærekraftsrapporten gradvis nærmer seg regnskapet i form og kontrollregime.

Forskerne peker også på den nye internasjonale standarden ISSA 5000, utviklet av IAASB, som et forsøk på å etablere et mer globalt sammenlignbart rammeverk for attestasjon av bærekraftsinformasjon. Målet er å redusere variasjonen i praksis og gjøre det tydeligere hva en uavhengig bekreftelse faktisk innebærer.

Ikke all attestasjon er like mye verdt

Et sentralt funn i artikkelen er at det ikke er nok å spørre om et selskap har fått bærekraftsrapporten attestert. Det avgjørende spørsmålet er hvordan attestasjonen er gjennomført.

Forskerne viser at kvaliteten påvirkes av blant annet leverandørens kompetanse, uavhengighet, metodebruk, omfanget av kontrollen og hvor tydelig attestasjonserklæringen kommuniserer hva som faktisk er kontrollert.

Big Four-revisorer bruker ofte en revisjonsorientert tilnærming med vekt på interne kontroller, prosesser og risikostyring. Spesialiserte bærekraftskonsulenter kan på sin side legge større vekt på interessentdialog, kvalitative vurderinger og bærekraftsfaglige forhold.

Forskjellen handler ikke bare om hvem som signerer erklæringen. Den handler også om hvilke spørsmål som stilles, hvilke data som kontrolleres, hvilke metoder som brukes, og hvilken forståelse leverandøren har av bærekraftsinformasjonen som skal vurderes.

En revisjonsorientert modell kan gi struktur, kontroll og metodisk disiplin. Samtidig kan den bli for snever dersom den først og fremst kopierer logikken fra finansiell revisjon. En mer interessentorientert modell kan fange opp bredere bærekraftshensyn, men kan samtidig gi mindre standardiserte og mindre sammenlignbare resultater.

Konsekvensen er et marked hvor to attestasjoner kan se like ut på overflaten, men gi svært ulik sikkerhet i praksis.

Risikoen for symbolsk kontroll

Artikkelen spør også: Brukes attestasjon for å forbedre bærekraftsrapporteringen, eller for å gi selskapet et troverdighetsstempel?

Flere studier viser at selskaper kan bruke ekstern attestasjon strategisk når de står overfor omdømmerisiko eller ESG-kontroverser. Da kan attestasjonen fungere som et verktøy for å gjenopprette tillit. Samtidig viser nyere forskning at god attestasjon faktisk kan redusere symbolske miljøpåstander og bidra til mer substansielle bærekraftstiltak.

Bærekraftsattestasjon kan dermed motvirke grønnvasking, men kan også brukes symbolsk for å skape et inntrykk av troverdighet uten tilsvarende substans. Alt avhenger av kvaliteten.

Det gjør attestasjonsleverandørens rolle krevende. En svak, generell og lite konkret bekreftelse kan gi brukerne falsk trygghet. En grundig attestasjon kan derimot presse selskapene til bedre datakvalitet, tydeligere kontroller og mer etterprøvbare mål.

Forskerne viser også at styrets sammensetning og effektivitet kan påvirke kvaliteten på attestasjonen. Mer uavhengige, engasjerte og kompetente styrer ser ut til å være bedre i stand til å koble legitimitetspress til mer substansiell attestasjon. Styrets rolle blir derfor viktig, ikke bare i rapporteringen, men også i valget av kontrollnivå, leverandør og omfang.

Fremtidsmål blir den vanskelige testen

Den kanskje mest krevende delen av bærekraftsrapporteringen handler om fremtiden: Klimamål, utslippsbaner, scenarioanalyser, omstillingsplaner og påstander om samfunnseffekt.

Forskerne understreker at tradisjonelle revisjons- og attestasjonsmetoder i stor grad er utviklet for historisk informasjon. Bærekraftsrapportering handler derimot ofte om anslag, modeller, forutsetninger og ambisjoner. Da holder det ikke nødvendigvis å kontrollere om tallene er riktig summert.

Brukerne vil også vite om målene er plausible, om forutsetningene er rimelige, om scenarioene henger sammen, og om selskapet faktisk har planer og systemer som støtter påstandene. Dette er en av de store metodiske utfordringene for bærekraftsattestasjon i årene som kommer.

Spørsmålet er ikke bare om selskapet har satt seg et klimamål. Spørsmålet er om målet kan etterprøves, om det bygger på troverdige antakelser, og om rapporteringen gir brukerne nok informasjon til å vurdere risiko, fremdrift og realisme.

Kunstig intelligens kan endre kontrollen

Artikkelen peker også på ny teknologi som et viktig forskningsområde. Kunstig intelligens, stordata, satellittbilder, sensorer og strukturerte rapporteringsformater som XBRL kan gjøre det mulig å kontrollere ESG-data på nye måter.

For eksempel kan eksterne datakilder brukes til å kontrollere utslipp eller avdekke avvik mellom rapporterte påstander og observerbar aktivitet. Satellittbaserte målinger, sanntidsdata og automatisert tekstanalyse kan i prinsippet gi attestasjonsleverandører et bredere og mer uavhengig datagrunnlag enn tradisjonelle kontrollhandlinger alene.

Men teknologien skaper også nye spørsmål. Hvem kontrollerer modellene? Hvor gode er datakildene? Hvordan håndteres risiko for algoritmiske skjevheter? Og har revisorer og andre attestasjonsleverandører tilstrekkelig teknologisk kompetanse?

Dermed kan fremtidens bærekraftsattestasjon kreve et bredere kompetanseløft enn bransjen hittil har sett. Det holder ikke nødvendigvis med tradisjonell revisjonsmetodikk. Kontroll av bærekraftsinformasjon kan kreve kunnskap om dataanalyse, klimamodeller, eksterne datakilder, teknologi, regulering og interessentforventninger.