To poster setter EUs budsjett sjakk matt

Det meste av EUs budsjett går til landbruksstøtte og regionsstøtte. Sånn har det vært i mer enn 30 år, men hvorfor? Selv om de fleste i unionen er enige om at det må investeres i nye, innovative områder? 

Ifølge en nye studie utført av blant andre førstelektor Mads Dagnis Jensen fra Handelshøyskolen i København (vanligvis forkortet CBS), skyldes det først og fremst at de mest velstående av de 27 EU-landene ikke vil kutte i landbruksstøtten.

– Det er typisk land som Tyskland, Frankrike og Italia. Disse landene er nettobidragsytere. De betaler mer inn til EU enn de får igjen. Men noen av pengene kan de hente tilbake via landbruksstøtten, fordi de typisk har mange hektar med jordbruksareal, forklarer Jensen.

Til gjengjeld betaler de velstående landene penger til en annen stor post, nemlig EUs «samhørighetspolitikk», som dekker en form for regionsstøtte til fattige områder i EU.

Ulike interesser

– Til sammen utgjør disse to postene rundt 70 prosent av EUs samlede budsjett. Det betyr at det er ganske lite penger igjen å tenke nytt for, sier Jensen.

Han legger til at de to budsjettpostene indirekte er med på å fastholde landenes posisjoner. Det gjelder særlig for landbruksstøtten, som store og velstående land altså er svært interessert i å bevare.

– På den andre siden har vi land som Portugal, Hellas, Spania og en rekke land i Øst-Europa, som er interessert i å bevare samhørighetspolitikken, fordi den sikrer dem økonomi til å utvikle noen av sine fattigere områder, sier Jensen, som minner om at hvert enkelt land har vetorett mot endringer.

Stabilitetens pris

Ifølge CBS-forskeren har dette fastlåste systemet både fordeler og ulemper.

– Fordelene er at det, sett over lang tid, er stor stabilitet i EUs budsjetter. Landene trenger ikke bruke uforholdsmessig mange ressurser på å forhandle, og det enkelte medlemsland har da også noenlunde forutsigbarhet for innholdet,» sier han.

Svakheten er derimot at systemet ikke er særlig godt til å håndtere uforutsette kriser eller nye prioriteringer. Det er et reaktivt system, der de enkelte landene forsvarer de områdene der de er mottakere.

– Konsekvensen er at det ikke blir særlig fokus på innovasjon. Derfor har USA og særlig Kina større suksess med en aktiv industripolitikk, der de setter av penger til konkrete mål om å være ledende innenfor et område i løpet av en bestemt tidsperiode. I EU lapper vi i stedet på områder der vi føler oss akterutseilt. Vi setter ikke vår egen dagsorden, sier Jensen.

Landbruksstøtte dominerer

Underveis i studien var noe av det som overrasket ham mest, hvor sterkt Frankrike står på landbruksstøtten.

– Franskmennene har en svært sterk landbrukslobby som opprettholder bildet av et samfunn som selv skal produsere sine oster, charcuteri og brød. Det samme gjelder for flere andre land, og det er neppe noen tvil om at EUs politikk er med på å opprettholde en større landbrukssektor enn det som er strengt nødvendig, vurderer CBS-forskeren.

Han peker på at den mest realistiske måten EU kan skaffe midler til innovasjon på, er ved å ta opp lån.

– I tillegg ville det være en fordel om de mer velstående landene – altså nettobidragsyterne – ikke bare så på sitt bidrag som en utgift. De får også tilgang til det indre markedet, og noen av pengene de sender til fattigere land i Sør- og Øst-Europa, får de igjen ved å selge varer til dem. Dette er særlig viktig i en tid der geopolitiske spenninger gjør markedene utenfor Europa mer usikre, sier Jensen.