EY ser store muligheter med grønne obligasjoner i kapitalmarkedet

Når selskaper i Norge og Europa henter kapital til bærekraftige prosjekter, er grønne obligasjoner blitt et av de viktigste virkemidlene. Men hvor mye grønt er det egentlig i de grønne obligasjonene – og hva kreves av selskapene som utsteder dem?

– Grønne obligasjoner er kort fortalt gjeldsinstrumenter der pengene øremerkes konkrete prosjekter som skal ha en positiv effekt på klima, miljø eller natur, forklarer Cecilie Vestli Traaseth, senior manager og leder for Sustainable Finance i EY.

Hun peker på eksempler som fornybar energi, energieffektivisering, ren transport og sirkulær økonomi. Her kan grønne obligasjoner bety mye:

– Grønne obligasjoner er et kraftig verktøy for omstilling, men bare hvis de brukes riktig. 

Sterk vekst og stor oppmerksomhet

Markedet har vokst mye siden de første utstedelsene i 2007. Ifølge Bloomberg ble det i 2023 utstedt grønne obligasjoner for nær 940 milliarder dollar.

– De har etablert seg som den klart største delen av markedet for bærekraftig finansiering, sier Traaseth.

Bak tallene ligger en kombinasjon av politisk press, investorers krav til ESG og selskapers behov for å finansiere store prosjekter i overgangen til lavutslippsøkonomi. 

– Vi ser at kapitalmarkedet er en aktiv driver av omstilling. Når investorer gir grønne finansieringsmuligheter og etterspør dokumentasjon på grønn effekt, gir dette selskapene sterke insentiv, sier hun.

Hun minner likevel om at grønne obligasjoner bare er én del av verktøyene. 

– Vi har også bærekraftslinkede lån og obligasjoner, der man binder finansieringen til selskapets overordnede bærekraftsmål, og sosiale obligasjoner, som retter seg mot prosjekter som styrker helse eller sosial inkludering. Men grønne obligasjoner har fått en særstilling fordi de knytter kapitalen direkte til finansiering av konkrete miljøtiltak.

Mellom prinsipper og regelverk

I dag er det International Capital Market Association (ICMA) som setter standarden gjennom sine Green Bond Principles. Disse retningslinjene legger rammene for hvordan obligasjonene defineres og utstedes.

– ICMA gir et godt rammeverk, men det er frivillig. Det betyr også at det finnes en risiko for grønnvasking, sier Traaseth.

For å styrke troverdigheten henter mange selskaper inn en såkalt «Second Party Opinion», det vil si en uavhengig vurdering av at rammeverket faktisk holder mål. 

– Det er sterkt anbefalt, men ikke obligatorisk, og derfor er det stor variasjon i kvaliteten på de grønne obligasjonene som utstedes i det europeiske markedet, sier hun.

Hun peker samtidig på at EU nå tar styringen med sin egen Green Bond Standard som enda ikke er implementert i Norge. 

– Dette blir en mer standardisert forordning som knytter obligasjonene direkte til EU- taksonomiens tekniske miljøkrav til hva som anses som grønt. Standarden stiller krav om ekstern attestasjon og rapportering på bestemte skjemaer. I praksis gjør det det enklere for investorer å sammenligne obligasjoner og redusere risikoen for grønnvasking.

Traaseth understreker at dette også handler om tillit til markedet som helhet. 

– Hvis investorer mister troen på at grønne obligasjoner faktisk finansierer grønne prosjekter, kan hele instrumentet tape legitimitet. Derfor er utviklingen av en felles europeisk standard viktig.

Økte krav til transparens og dokumentasjon

For selskaper som vurderer å bruke grønne obligasjoner, innebærer dette økte krav til transparens og dokumentasjon. Provenyet – altså pengene fra obligasjonen – må føres på egne konti, det må rapporteres på hvordan midlene er brukt, og avtalene innebærer typisk krav om allokeringsrapporter og også gjerne påvirkningsrapporter som viser effektene av investeringene.

– Det er avgjørende å ha et rammeverk som er offentlig tilgjengelig, og som tydelig viser hvordan midlene er brukt og hvilke bærekraftsmål man støtter. Mange av rammeverkene krever også at selskapene etablerer en Green Bond Committee, sier Traaseth.

Hun peker også på samarbeidet internt:

– Treasury, bærekraft og regnskap må jobbe tett sammen. Det handler om å sikre felles forståelse av kravene, og at midlene faktisk går til prosjekter som oppfyller kriteriene. Dette er ikke lenger bare et spørsmål om rapportering, men om å bygge forretningsmessig robusthet og langsiktig konkurransekraft.

Selskaper som lykkes best, er ifølge Traaseth de som integrerer bærekraftsmålene i forretningsstrategien og kan vise at obligasjonsfinansieringen bidrar til å realisere konkrete, målbare resultater.

EY: Bygg metodikk og rapportering for fremtiden

EY anbefaler at selskaper allerede nå legger seg på linje med EUs taksonomi og de kommende standardene.

– Selv om forordningen EU Green Bond Standard ennå ikke er innført i Norge, er retningen tydelig. De selskapene som tar dette på alvor tidlig, kan få et fortrinn i konkurransen, sier Traaseth.

Hun peker på at dette også er en måte å redusere grønnvaskingsrisiko på. 

– Dersom man som utsteder baserer seg på minstekrav og frivillige ordninger, kan man oppleve å måtte oppgradere rammeverket betydelig om kort tid. For mange vil det bety ekstraarbeid og høyere kostnader. Å bygge i tråd med EUs nye standard fra starten av gir forutsigbarhet og bedre posisjonering i markedet.

Hun legger til at grønne obligasjoner fortsatt vil være et effektivt verktøy. 

– Men de krever grundighet og vilje til å levere på mer enn bare gode intensjoner. Tilliten i markedet bygges gjennom transparens, dokumentasjon og en klar kobling til faktiske miljøeffekter.