Sandkasse-rapport foreslår seks grep for økt effekt av skattesignaler fanget opp av bankene

Bankene rapporterer hvert år et stort antall mistenkelige forhold til FIU/Økokrim. I 2024 stod bankene for 22.815 MF-rapporter, og ifølge en ny rapport anslås 30–40 prosent av disse å være relatert til skatt. Det tilsvarer om lag 6.000–8.000 potensielle skattesignaler årlig.

Problemet er ikke nødvendigvis at bankene ser for lite. Rapportens hovedbudskap er snarere at systemet er svakt på å omsette det bankene allerede avdekker til målrettet oppfølging. Skal kampen mot skatterelatert økonomisk kriminalitet bli mer effektiv, må informasjonen bli mer presis, mer sammenlignbar og bedre utnyttet.

Femte prosjekt i regulatorisk sandkasse

Rapporten Effektiv avdekking av skatterelatert økonomisk kriminalitet er utarbeidet av BN Bank, Handelsbanken, Skatteforsk – Norwegian Centre for Tax Research og Skatteetaten. Prosjektet springer ut av arbeidet med Datatilsynets og Finanstilsynets regulatoriske sandkasse om datadeling for å bekjempe økonomisk kriminalitet.

BN Bank og NMBU Skatteforsk ble i februar 2025 tatt opp i sandkassen med et prosjekt som skulle utforske i hvilken grad banker, innenfor gjeldende rett, har handlingsrom til å håndtere mindre og mellomstore skatterelaterte avvik mer treffsikkert enn gjennom dagens standardløp med rapportering til FIU/Økokrim.

Prosjektet fikk imidlertid tidlig avklart en viktig grense: Banker kan ikke erstatte lovpålagt rapportering av mistenkelige forhold med kundekommunikasjon eller veiledning. Det ble heller ikke avklart noen generell kanal for at banker kan rapportere alvorlige skatte- og avgiftsforhold direkte til Skatteetaten utenfor FIU-sporet.

Dermed endret prosjektet karakter. I stedet for å bli en full regulatorisk pilot med testing av konkrete kundeintervensjoner, ble det et avklarings-, analyse- og anbefalingsprosjekt. Rapporten peker på flere grep som kan gjøre systemet mer treffsikkert.

Informasjon stopper før den får skattefaglig verdi

Bankene er en sentral del av førstelinjen i arbeidet mot økonomisk kriminalitet. De overvåker transaksjoner, undersøker avvik og rapporterer mistenkelige forhold til FIU/Økokrim når vilkårene er oppfylt.

Når mistanken gjelder skatt eller avgift, oppstår likevel et praktisk problem: Informasjonen som banken sitter på, er ikke nødvendigvis informasjon Skatteetaten får tilgang til eller kan bruke.

Rapporten beskriver dagens informasjonsløp som en kjede med flere filtre. Banken oppdager og rapporterer. FIU/Økokrim mottar, lagrer, beriker og prioriterer rapportene innenfor sitt mandat. Skatteetaten kan følge opp skatterelaterte forhold dersom informasjonen faktisk deles eller avdekkes i egne kanaler. Forskere kan i prinsippet bidra til læring og effektmåling, men mangler ofte hjemmel til å få tilgang til relevante data.

Konsekvensen er at potensielt verdifull skatteinformasjon kan stoppe før Skatteetaten får vurdert den. Rapporten understreker samtidig at MF-rapporter bygger på mistanke og lav rapporteringsterskel. De sier derfor ikke hvor mange saker som faktisk gjelder skatteunndragelse.

Poenget er mer avgrenset: Systemet produserer mange signaler som kan ha håndhevingsverdi, men dagens rammer gjør at bare en del av denne informasjonen blir operativt tilgjengelig for skatteformål.

Seks anbefalte tiltak

Rapporten anbefaler ikke nye rapporteringsplikter eller brede nye rapporteringskanaler. I stedet foreslår den tiltak som kan gjøre den informasjonen som allerede rapporteres mer nyttig.

De seks tiltakene kan deles i to grupper: Tiltak som kan igangsettes innenfor dagens rettslige rammer, og tiltak som krever lov- eller forskriftsendringer.

Det første forslaget er en felles vesentlighetsmatrise for skatterelaterte typetilfeller. Prosjektet fant stor variasjon i hvordan banker vurderer likeartede saker. Også internt i samme bank kan vurderingene variere. Det gir risiko for både overrapportering og underrapportering.

En felles matrise vil ikke fjerne bruk av skjønn, men kan gi bankene et mer felles språk for typologier, dokumentasjonskrav, usikkerhet og terskler for eskalering. For kundene kan det gi mer likebehandling. For myndighetene kan det gi bedre og mer sammenlignbare data.

Det andre tiltaket er mer standardisert tagging og metadata i MF-rapportene. Dersom rapportene ikke merkes godt nok, blir det vanskelig å skille skattesaker fra andre typer økonomisk kriminalitet. Bedre tagging kan gjøre det lettere for FIU/Økokrim å prioritere og enklere å identifisere saker som har klar skatte- eller avgiftsrelevans.

Rapporten vurderer dette som et tiltak som bare delvis kan gjennomføres innenfor dagens rammer, fordi det krever samspill mellom bankene og FIU/Økokrims systemer.

Det tredje forslaget er situasjonsnær, generell kundekommunikasjon i høyrisikosituasjoner. Banken skal ikke være kundens skatterådgiver. Men den kan gi nøktern, standardisert og ikke-individualisert informasjon når risikoen for skattefeil er høy.

Eksempler i rapporten er kryptoaktiva, utenlandsbetalinger og enkelte former for selvstendig næringsaktivitet. Målet er å bidra til at kunder blir oppmerksomme på plikter og riktige informasjonskilder før feil utvikler seg til større problemer. Grensen trekkes tydelig: Ja til veiledning, nei til individuell skatterådgivning.

Det fjerde tiltaket er å utvikle kvalitetsindikatorer som går utover rapportvolum. I dag kan antall rapporter lett bli et mål på aktivitet. Men flere rapporter betyr ikke nødvendigvis bedre kriminalitetsbekjempelse.

Rapporten peker derfor på behovet for indikatorer som sier mer om kvalitet: Hvor komplette er opplysningene? Hvor presis er typologien? Hvor raskt behandles sakene? Hvor stor andel får faktisk videre oppfølging? Og behandles samme type sak likt på tvers av banker?

De to siste forslagene krever lov- eller forskriftsendringer.

Det ene er en forskningshjemmel for sikker datadeling. Rapporten peker på et paradoks: Samfunnet etterspør mer kunnskapsbasert bekjempelse av økonomisk kriminalitet, men forskere mangler ofte tilgang til dataene som trengs for å måle hva som virker.

En slik hjemmel må være strengt regulert og ivareta personvern og sikkerhet, men kan gi bedre metodeutvikling, effektmåling og risikomodeller.

Det siste forslaget er en formålsrelatert delingshjemmel mellom FIU og skattemyndighetene. Dette handler ikke om fri flyt av bankdata, men om snevrere og tydeligere regler for når skatterelevant informasjon kan deles videre.

Rapporten understreker at slike hjemler må ha klare vilkår, logging, kontroll og revisjon. Behovet er der: Dersom informasjon om mulig skatteunndragelse stopper før Skatteetaten får vurdert den, kan viktig håndhevingsverdi gå tapt.