FN-rapport legger press på norske selskaper: – Ikke bare Oljefondet som må svare

I juni la FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, frem en omfattende rapport. Den peker på hvordan internasjonale selskaper bidrar til å opprettholde Israels bosettingspolitikk og krigføring, og slår fast at også privat sektor må stilles til ansvar – ikke bare stater.

Rapporten har vært viktig for kritikken mot Oljefondet, som solgte seg ut av et tjuetalls israelske selskaper. Rapporten inneholder mer sprengstoff, ikke minst ved å nevne norske selskapers ansvar under åpenhetsloven. I motsetning til Oljefondet, som eide små andeler av selskapene, er denne delen av rapporten rettet mot handel og samarbeid med et stort antall selskaper.

– Dette er en rapport som flytter ansvaret fra kun statlige aktører til hele næringslivet. Den peker rett på selskaper som bidrar til å opprettholde okkupasjonen. FN-rapporten er tydelig: Selskaper som tjener på ulovlig okkupasjon, apartheid og menneskerettighetsbrudd kan ikke gjemme seg bak at det er komplisert, sier Mette Fossum, partner i rådgivningsselskapet Sustainability.

Kritikk mot Oljefondet – men hva med norske selskaper?

Rapporten og Albaneses arbeid er allerede brukt som grunnlag for kritikken mot Oljefondets plasseringer i israelske selskaper. Men ifølge Fossum er det altfor snevert å stoppe diskusjonen der:

– Når Oljefondet kritiseres for investeringer i selskaper som er involvert i okkupasjonen, bør vi stille samme spørsmål til norske selskaper generelt. Hvorfor skal ikke de møte de samme forventningene til ansvarlighet?

Rapporten peker eksplisitt på nasjonale lover som et verktøy for å ansvarliggjøre næringslivet. Albanese trekker frem blant annet den norske åpenhetsloven, sammen med tilsvarende lovverk i Tyskland, Frankrike og Sveits.

– For norske selskaper betyr dette at de ikke kan lene seg tilbake og tenke at problemstillingen bare gjelder Oljefondet eller staten. Rapporten gjør det tydelig at privat sektor også har et ansvar, sier Fossum.

Åpenhetsloven er en forpliktelse til å vite

Åpenhetsloven pålegger selskaper med mer enn 50 ansatte å kartlegge risiko for menneskerettighetsbrudd i egen virksomhet og leverandørkjede. Bedriftene skal dokumentere hvilke vurderinger som er gjort og hvilke tiltak som settes inn for å redusere risiko.

– Regjeringen fraråder handel med de ulovlige bosettingene. Åpenhetsloven er helt tydelig på at norske selskaper plikter å kartlegge og vurdere risiko for menneskerettighetsbrudd i sine leverandørkjeder. Loven forplikter dem til å vite hvem de handler med, og til å kunne dokumentere hvordan de vurderer risikoen, sier Fossum.

Hun peker på at loven også har en dimensjon som går utover jus:

– Dette handler ikke bare om juridiske forpliktelser, men også om tillit. Kunder, investorer og media vil stille spørsmål. Selskaper som ikke har gjort vurderingene sine, risikerer å bli oppfattet som uansvarlige eller til og med som medvirkende.

Vanskelig terreng, men økt press

Rapporten fra Albanese har vakt sterke reaksjoner, særlig i Israel og USA, der spesialrapportøren ofte anklages for å opptre mer som aktivist enn diplomat. Økonomi24 tar ikke stilling til rapportens språkbruk eller politiske linje, men peker på at dens konklusjoner aktualiserer lovpålagte krav norske selskaper uansett er underlagt.

Når norske virksomheter importerer eller distribuerer produkter fra selskaper som rapporten kobler til menneskerettighetsbrudd, utløser det en plikt til aktsomhetsvurderinger. Dersom det finnes en risiko for at varer eller tjenester er knyttet til tvangsforflytning, apartheid eller krigshandlinger, kan ikke norske selskaper fraskrive seg ansvar.

– FNs spesialrapportør peker eksplisitt på åpenhetsloven som et verktøy for å ansvarliggjøre næringslivet. Det viser at loven har relevans langt utover arbeidsforhold i Asia eller Afrika; den gjelder også i svært politiske og komplekse situasjoner som for eksempel konflikten i Palestina, sier Fossum.