Viderefakturering ofte momsfelle i næringseiendom

En lite omtalt momsfelle treffer nå stadig flere aktører i næringseiendom, sier to advokater i Aider Legal. De advarer om at feil håndtering av viderefakturering kan føre til tap av momsfradrag – også i situasjoner der partene har hatt klare avtaler om kostnadsdeling.

– Vi ser en økning i henvendelser fra gårdeiere og leietakere som opplever at momsfradraget deres er blitt underkjent, sier advokat Trond Ingebrigtsen.

Ansvar avgjør momsfradraget

Konflikten oppstår når én part bestiller håndverksarbeid, mottar fakturaen og fradragsfører momsen, men ikke har hatt noe reelt ansvar for arbeidet som er gjort. I slike tilfeller vurderer Skatteetaten transaksjonen som en forskuttering av kostnader, ikke som en omsetning.

– Mange tror at viderefakturering i seg selv er nok, men uten et faktisk selgeransvar faller fradragsretten bort, sier Ingebrigtsen.

I praksis kan situasjonen være så enkel som at gårdeier bestiller både egne og leietakers arbeider fordi han har gode leverandørkontakter. Når kostnadene senere belastes leietaker, har gårdeieren likevel aldri hatt risikoen knyttet til de delene av arbeidet som ikke angikk ham. Slike tilfeller blir nå vurdert strengere enn før.

Ny prinsipputtalelse skjerper kravene

Skatteetatens prinsipputtalelse fra november 2024 anses som et tydelig signal til bransjen om at regelverket skal tolkes strengere. Ifølge advokat Cathrine Lund er uttalelsen et vendepunkt.

– Skatteetaten gjør det klart at det må foreligge reell risiko for leveransen for at viderefakturering skal regnes som omsetning med fradragsrett, sier hun.

Lund mener en stor del av misforståelsene skyldes at «viderefakturering» brukes som et samlebegrep for svært ulike situasjoner. Når en virksomhet kun forskutterer kostnader på vegne av andre uten kontroll eller risiko, er det ikke snakk om salg – og dermed heller ikke rett til fradrag.

– Vi ser at begrepet brukes for bredt, og det fører mange ut i avgiftsmessige feil, sier hun.

Dokumentasjon blir avgjørende

Den strengere praksisen betyr at virksomheter i langt større grad må kunne dokumentere at de faktisk har opptrådt som selger i transaksjonen. Det gjelder både avtalegrunnlag, fakturering og hvem som bærer risiko dersom noe går galt.

– Det holder ikke at to parter er enige om å dele en kostnad. Dokumentasjonen må vise at det foreligger en reell transaksjon, ikke bare en fordeling, sier Lund.

Feil kan dessuten bli svært kostbare, mener hun. Dersom tidligere fradragsført merverdiavgift blir nektet, og utgående MVA ikke kan korrigeres, oppstår et direkte tap. Skatteetaten kan i tillegg gå fem år tilbake i tid ved etterberegning.

Advarer bredt mot gamle rutiner

Ingebrigtsen peker på at mange aktører fremdeles håndterer viderefakturering etter utdatert praksis.

– Mange tenker at «sånn har vi alltid gjort det», men den tiden er forbi. De som ikke oppdaterer rutinene sine, sitter med en betydelig risiko uten å være klar over det, sier han.

Dette gjelder særlig virksomheter som opererer i konsern, sameier og andre strukturer hvor interne kostnader ofte fordeles på tvers av selskaper eller enheter.

Lund mener bransjen står foran en nødvendig opprydning. 

– Dette er et område hvor små formelle feil kan få store konsekvenser. Derfor må hver enkelt sak vurderes grundig, ikke automatisk håndteres som tidligere, sier hun.

Ifølge Ingebrigtsen er den såkalte Rundskriv 40-praksisen en mulig løsning for å beholde MVA-fradraget der gårdeier og leietaker tar hver sin andel av arbeidet som utføres. 

– Dette innebærer at når fakturaen stiles til gårdeier, tar gårdeier MVA-fradrag for sin andel av innkjøpet, sender kopi av fakturaen og et avregningsdokument til leietaker, som viser leietakers andel og MVA. Her kan leietaker ta fradrag for sin andel selv om originalfakturaen er stilet til utleier.